Landet var en gang en av Øst Afrikas mest besøkte, og nasjonalparkene hadde det rikeste dyrelivet i hele regionen. År med krig og elendighet på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet satte en brå stopper for det. Uganda har siden slitt voldsomt med å gjenreise sitt omdømme som The Pearl of Africa. Dette synes jo vi Uganda-venner er fryktelig trist når landet kan skilte med noen av kontinentets aller flotteste naturseverdigheter. En av disse attraksjonene er Bwindi Impenetrable Forest nasjonalpark som huser en sjeldenhet som fortjener all den oppmerksomheten den kan få. Den har i hvert fall fått min oppmerksomhet. Det er den niende gangen jeg besøker Bwindi, og det blir helt sikkert ikke siste gang.
Fjellgorillaer er simpelthen bare helt ubeskrivelige! Du har på ingen måte noe som helst sjanse til å forberede deg på et møte med en gorilla. Det er King Kong i virkeligheten, bare i litt mildere innpakning. Fra den grønne, bregne- og brennesledekte skogbunnen, ser de på deg med store, brune, omtenksomme øyne, og nesten med det samme slår det deg at: - Her må jeg da ha vært før en gang i verden. Og når din oppmålte time er over, føler man seg umiddelbart alene. Ja, nesten litt snytt. Det er som om de synes synd på oss. At vi kunne finne på å reise herfra liksom. De påvirker deg på en måte som får deg til å føle deg som et barn. Bemerkelsesverdig opplevelse kan jeg love deg.
Etter en liten hvil i Kampala går ferden videre vestover, langs de legendariske Månefjellene, over ekvator og frem til Queen Elizabeth nasjonalpark. Det er en biltur som er sjeldent vakker! Grønt, grønt grønt, med fjell, landbruksområder og vulkanske åser som til slutt ender opp ved de dyrerike savannene og sjøene i Ugandas mest besøkte nasjonalpark. Vi er her denne gangen for å spore sjimpanser.
Kyambura Gorge i Queen Elizabeth nasjonalpark ligger som en grønn flenge i Rift Valley-gulvet og er en knallstart på primatparadiset Uganda. Stien starter høyt over den tette skogen og fører deg dypt ned til bunnen av kløfta. Bortsett fra i Den demokratiske republiken Kongo, er Uganda det beste stedet å se etter primater i Afrika. Bare i Queen Elizabeth nasjonalpark er det 10 forskjellige arter og mange av dem ser du i Kyambura Gorge. De fleste som kommer hit er her for å spore sjimpanser. Fuglelivet er fantastisk som alle steder i Uganda. Det er simpelthen et paradis for ornitologer og ikke sjelden logger man 500 600 arter i løpet av to uker.
Vi for vår del er i Uganda for å lete etter større dyr. Fjellgorillaene ble faktisk ikke oppdaget før i 1902 da to individer ble skutt av den tysk offiseren Otto von Beringe ved foten av Sabinyo-fjellet i Rwanda. National Geographic Society syntes dette var så råflott gjort at han fikk underarten oppkalt etter seg: Gorilla gorilla beringei. Fra den dagen startet en massiv jakt på fjellgorillaer. Alle bare måtte ha en tørket gorillahånd eller en gorillaskalle på peishylla. I løpet av få år ble over halvparten av alle fjellgorillaer i verden frarøvet sitt liv til enorm glede for dyrehager og museer. De aller fleste døde kort tid etterpå av menneskeoverførte sykdommer og depresjon. Det holdt på å gå riktig så galt. Heldigvis dukket det opp personer som Louis Leakey, Dian Fossey og Jane Goodall som mer eller mindre har æren for at både sjimpanser og fjellgorillaer ikke er utryddet.
I dag regnes fjellgorillabestanden som stabil og økende. Av ca 700 fjellgorillaer totalt, er over 300 av de å finne i Bwindi Impenetrable Forest som ligger helt og holdent i Uganda. Resten av populasjonen i Afrika er fordelt mellom Den demokratiske republikken Kongo, Rwanda og Mgahinga Gorilla nasjonalpark i Uganda. Med andre ord i Virungafjellene. Dette enorme skogområdet har stor bevaringsverdi. Ikke bare på grunn av den rike biodiversiteten, men også for de lokale som i all hovedsak lever av landbruk. Sammenhengen mellom dyreliv, mennesker, kultur og økologi er og blir utvistelig, og turisme har stor betydning for dette samarbeidet. Nettopp ved at det sørger for midler til bevaring, god utvikling av økonomi i de tre landene og direkte fordeler for de lokale.
Morningene i Bwindi-skogen tilhører fugler og aper. Det starter forsiktig med at nattens dugg faller til bakken. Og så er det i gang. Det minste tegn til lys starter et vilt orkester av ape- og fuglelyder, og Gud-vet-hva, og fortsetter til solen er godt over trekronene på åsen foran deg. Så er det som om noen slår av en bryter. Det blir musestille. Ja, selv maur ser ut til å gå på tærne. Foran meg, et stainkast fra teltåpningen min, ligger Bwindi-skogen, dampende av hemmelighetsfullt liv.
Etter den obligatoriske gjennomgangen av formaliteter i nasjonalparkmyndighetenes kontor (UWA) er vi på vei inn i skogen. I lysningene langs elva vi følger, danser hundrevis av sommerfugler og setter farge til den intenst grønne vegetasjonen. Våre sporfinnere vet at en familiegruppe sist ble sett noen kilometer unna i går, og vi er nå på vei dit. Gjennom brennesle, kjempebregner, lianer og bambus hogger vi oss vei. Nå er hensikten å finne fram til der gorillaene slo seg ned natten i forveien. Våre eminente rangere og sporfinnere fra Uganda Wildlife Authority har ingen problemer med det, og snart finner vi fram til soverommet. På bakken ligger det sammenpakkede madrasser av myk vegetasjon, og i midten ligger det noe som ser ut som bæsj.
-Gorillamøkk!? Vi står ovenfor det som for få timer siden var natteleiet til en fjellgorilla og gjentar entusiastisk det vi nettopp har fått konstatert: -Gorillamøkk dere! Forventningsfulle er vi samlet rundt morgentoalettet til en fjellgorilla og nikker anerkjennende til hverandre. Vi er nære nå. Jeg kan ikke la være å tenke på svigermors historier om den gangen de måtte jage gorillaer ut av kjøkkenhagen før de gikk til skolen: - Fobie, ikke glem å jage gorillaene før du går, nå spiser de av kålen vår igjen. Eller: -ÆÆÆÆÆSJ, jeg tråkka i ! For henne var dette dagligdags, og lite visste hun den gangen som barn at hennes kjøkkenhage skulle bli en del av verdens mest prestisjetunge bevaringsprosjekter.
På alle fire kryper vi gjennom et villnis av torner og brennesle før vi med ett blir stoppet av vår sporfinner. Shhhhhhh, de er her! Og der foran oss sitter en familie på 15 dyr og... koser seg i sola! Nå er det slik at man ikke skal stirre en gorilla inn i øynene, og særlig ikke en sølvrygg. Han kan føle seg truet. Det er best at han ikke blir det. Med en ryggtavle som en sumobryter, underarmer som Skipperen og fingre som en klase bananer, er det hensiktsmessig at man unngår noe som kan ligne på provokasjon. Men det er umulig å ikke glo. Det man på forhånd trodde var skummelt er bare utrolig rørende og fascinerende.
Den 200kg tunge sølvryggen er mett og ligger på ryggen i sola. Det er helt tydelig: Han er på piknik med familien og kulern. De er så like oss på mange måter at det er helt skremmende. Rundt han leker små gorillaunger, like fornøyelig som våre egne barn, mens hårete, Buddah-lignende mødre holder oppsikt med stoisk ro.
Så har de tydeligvis fått nok av oss. Med et siste overbærende blikk snur sølvryggen seg rundt og forsvinner inn i den tette undervegetasjonen. Hele familien følger etter mens vi står igjen. Måpende og med tanker om at det kanskje hadde vært bedre om vi fortsatt gikk rundt på fire.
Fjellgorillaer er simpelthen bare helt ubeskrivelige! Du har på ingen måte noe som helst sjanse til å forberede deg på et møte med en gorilla. Det er King Kong i virkeligheten, bare i litt mildere innpakning. Fra den grønne, bregne- og brennesledekte skogbunnen, ser de på deg med store, brune, omtenksomme øyne, og nesten med det samme slår det deg at: - Her må jeg da ha vært før en gang i verden. Og når din oppmålte time er over, føler man seg umiddelbart alene. Ja, nesten litt snytt. Det er som om de synes synd på oss. At vi kunne finne på å reise herfra liksom. De påvirker deg på en måte som får deg til å føle deg som et barn. Bemerkelsesverdig opplevelse kan jeg love deg.
Etter en liten hvil i Kampala går ferden videre vestover, langs de legendariske Månefjellene, over ekvator og frem til Queen Elizabeth nasjonalpark. Det er en biltur som er sjeldent vakker! Grønt, grønt grønt, med fjell, landbruksområder og vulkanske åser som til slutt ender opp ved de dyrerike savannene og sjøene i Ugandas mest besøkte nasjonalpark. Vi er her denne gangen for å spore sjimpanser.
Kyambura Gorge i Queen Elizabeth nasjonalpark ligger som en grønn flenge i Rift Valley-gulvet og er en knallstart på primatparadiset Uganda. Stien starter høyt over den tette skogen og fører deg dypt ned til bunnen av kløfta. Bortsett fra i Den demokratiske republiken Kongo, er Uganda det beste stedet å se etter primater i Afrika. Bare i Queen Elizabeth nasjonalpark er det 10 forskjellige arter og mange av dem ser du i Kyambura Gorge. De fleste som kommer hit er her for å spore sjimpanser. Fuglelivet er fantastisk som alle steder i Uganda. Det er simpelthen et paradis for ornitologer og ikke sjelden logger man 500 600 arter i løpet av to uker.
Vi for vår del er i Uganda for å lete etter større dyr. Fjellgorillaene ble faktisk ikke oppdaget før i 1902 da to individer ble skutt av den tysk offiseren Otto von Beringe ved foten av Sabinyo-fjellet i Rwanda. National Geographic Society syntes dette var så råflott gjort at han fikk underarten oppkalt etter seg: Gorilla gorilla beringei. Fra den dagen startet en massiv jakt på fjellgorillaer. Alle bare måtte ha en tørket gorillahånd eller en gorillaskalle på peishylla. I løpet av få år ble over halvparten av alle fjellgorillaer i verden frarøvet sitt liv til enorm glede for dyrehager og museer. De aller fleste døde kort tid etterpå av menneskeoverførte sykdommer og depresjon. Det holdt på å gå riktig så galt. Heldigvis dukket det opp personer som Louis Leakey, Dian Fossey og Jane Goodall som mer eller mindre har æren for at både sjimpanser og fjellgorillaer ikke er utryddet.
I dag regnes fjellgorillabestanden som stabil og økende. Av ca 700 fjellgorillaer totalt, er over 300 av de å finne i Bwindi Impenetrable Forest som ligger helt og holdent i Uganda. Resten av populasjonen i Afrika er fordelt mellom Den demokratiske republikken Kongo, Rwanda og Mgahinga Gorilla nasjonalpark i Uganda. Med andre ord i Virungafjellene. Dette enorme skogområdet har stor bevaringsverdi. Ikke bare på grunn av den rike biodiversiteten, men også for de lokale som i all hovedsak lever av landbruk. Sammenhengen mellom dyreliv, mennesker, kultur og økologi er og blir utvistelig, og turisme har stor betydning for dette samarbeidet. Nettopp ved at det sørger for midler til bevaring, god utvikling av økonomi i de tre landene og direkte fordeler for de lokale.
Morningene i Bwindi-skogen tilhører fugler og aper. Det starter forsiktig med at nattens dugg faller til bakken. Og så er det i gang. Det minste tegn til lys starter et vilt orkester av ape- og fuglelyder, og Gud-vet-hva, og fortsetter til solen er godt over trekronene på åsen foran deg. Så er det som om noen slår av en bryter. Det blir musestille. Ja, selv maur ser ut til å gå på tærne. Foran meg, et stainkast fra teltåpningen min, ligger Bwindi-skogen, dampende av hemmelighetsfullt liv.
Etter den obligatoriske gjennomgangen av formaliteter i nasjonalparkmyndighetenes kontor (UWA) er vi på vei inn i skogen. I lysningene langs elva vi følger, danser hundrevis av sommerfugler og setter farge til den intenst grønne vegetasjonen. Våre sporfinnere vet at en familiegruppe sist ble sett noen kilometer unna i går, og vi er nå på vei dit. Gjennom brennesle, kjempebregner, lianer og bambus hogger vi oss vei. Nå er hensikten å finne fram til der gorillaene slo seg ned natten i forveien. Våre eminente rangere og sporfinnere fra Uganda Wildlife Authority har ingen problemer med det, og snart finner vi fram til soverommet. På bakken ligger det sammenpakkede madrasser av myk vegetasjon, og i midten ligger det noe som ser ut som bæsj.
-Gorillamøkk!? Vi står ovenfor det som for få timer siden var natteleiet til en fjellgorilla og gjentar entusiastisk det vi nettopp har fått konstatert: -Gorillamøkk dere! Forventningsfulle er vi samlet rundt morgentoalettet til en fjellgorilla og nikker anerkjennende til hverandre. Vi er nære nå. Jeg kan ikke la være å tenke på svigermors historier om den gangen de måtte jage gorillaer ut av kjøkkenhagen før de gikk til skolen: - Fobie, ikke glem å jage gorillaene før du går, nå spiser de av kålen vår igjen. Eller: -ÆÆÆÆÆSJ, jeg tråkka i ! For henne var dette dagligdags, og lite visste hun den gangen som barn at hennes kjøkkenhage skulle bli en del av verdens mest prestisjetunge bevaringsprosjekter.
På alle fire kryper vi gjennom et villnis av torner og brennesle før vi med ett blir stoppet av vår sporfinner. Shhhhhhh, de er her! Og der foran oss sitter en familie på 15 dyr og... koser seg i sola! Nå er det slik at man ikke skal stirre en gorilla inn i øynene, og særlig ikke en sølvrygg. Han kan føle seg truet. Det er best at han ikke blir det. Med en ryggtavle som en sumobryter, underarmer som Skipperen og fingre som en klase bananer, er det hensiktsmessig at man unngår noe som kan ligne på provokasjon. Men det er umulig å ikke glo. Det man på forhånd trodde var skummelt er bare utrolig rørende og fascinerende.
Den 200kg tunge sølvryggen er mett og ligger på ryggen i sola. Det er helt tydelig: Han er på piknik med familien og kulern. De er så like oss på mange måter at det er helt skremmende. Rundt han leker små gorillaunger, like fornøyelig som våre egne barn, mens hårete, Buddah-lignende mødre holder oppsikt med stoisk ro.
Så har de tydeligvis fått nok av oss. Med et siste overbærende blikk snur sølvryggen seg rundt og forsvinner inn i den tette undervegetasjonen. Hele familien følger etter mens vi står igjen. Måpende og med tanker om at det kanskje hadde vært bedre om vi fortsatt gikk rundt på fire.
