<B>Når begynte du å fotografere, hvorfor og hvordan?</B>
Min far kom hjem fra Japan med et nytt Olympus OM-2 og noen objektiver da jeg var en 12-13 år. Jeg startet karrieren med å åpne baklokket og ødelegge fars bilder fra det fjerne Østen. Tross det lot mine foreldre meg bruke så mye fotoutstyr og film jeg ville, og det tok ikke lang tid før jeg var hektet.
<B>Hva slags utdannelse har du?</B>
Jeg har en noe eklektisk blanding av mer og mindre relevant utdannelse, men fotografi har jeg forsøkt å lære meg selv. Jeg tenderer mot perfeksjonisme når jeg synes noe er viktig, så jeg har forsøkt å tilegne meg så mye kunnskap og praktiske ferdigheter som mulig.
<B>Når bestemte du deg for å bli foto-journalist, og hvordan har karriereforløpet ditt vært? </B>
Det begynte vel egentlig i et skjæringspunkt mellom to interesser. Jeg har så lenge jeg kan huske vært opptatt av historie, og særlig konflikthistorie. Da jeg begynte å fotografere aktivt i tenårene, gikk det opp for meg at fotografiene i historiebøkene var tatt av mennesker som var der da det skjedde. Jeg begynte å følge med på enkelte fotografers arbeid i media på en helt annen måte, og vurderte stadig oftere om jeg kunne bli like bra.
Så kom det første av mange lykketreff. En venninne av min mor var skrivende journalist i Oppland Arbeiderblad, og ville lære å fotografere, ironisk nok fordi hun ikke likte å jobbe sammen med fotografer. Men hun fikk meg innenfor som skrivende og fotograferende frilanser. Jeg dekket stort sett alt, og lærte masse.
Den samme bratte lærekurven fortsatte i NTB-foto (nå Scanpix). Nyhetsbyråfotografering, med konstant deadline, krever disiplin og vurderingsevne for at bildene skal bli noe mer enn registreringer.
I 1988 fulgte nok et lykketreff. Jeg var i flere dager eneste fotograf som fikk bilder ut fra det store jordskjelvet i Armenia. Stort sett bare på grunn av flaks, men holdt til at Associated Press legendariske redaktør Horst Faas ga meg en sjanse og sendte meg til Afghanistan for å dekke den Sovjetiske tilbaketrekningen. Der gjorde jeg først en så dårlig jobb at jeg nesten ble sendt hjem. Men kollegene fra konkurransen, Reuters og AFP hadde medynk med en stakkars fersking, og hjalp meg så mye at AP fortsatte å bruke meg frem til 1997. Da innså jeg at ville noe annet enn å bare dekke nyheter, og har siden konsentrert meg om lengre, større prosjekter. Det er et stort privilegium å kunne arbeide på den måten jeg gjør nå, samtidig som mine egne krav til kvalitet på det jeg gjør har økt så kraftig at frustrasjonen aldri er langt unna. Forhåpentligvis har Bob Dylan rett når han sier ..the older you are, the better you get...
<B>Som krigsfotograf må du ofte være vitne til tragiske situasjoner med menneskelige lidelser. Er det vanskelig å skille jobb og følelser? Hvordan påvirker dette jobben din, og tar du disse inntrykkene med deg inn i privatlivet?</B>
Jeg gjør ikke noe forsøk på å skille mellom jobb og følelser. Egentlig er ikke det jeg gjør noen jobb lenger, men en integrert, viktig del av livet mitt. Følelsene, frustrasjonen og raseriet over det jeg ser, forsøker jeg å formidle gjennom fotografier og ord. Privatlivet mitt er helt klart påvirket av det jeg gjør, og den jeg har blitt etter å ha gjort det så lenge. Likevel har jeg det stort sett veldig bra. Det er nok langt mer krevende for omgivelsene enn for meg selv å skulle forholde seg til mitt posttraumatiske stress-syndrom.
<B>2004 var tidens verste år med 56 journalister drept. I din jobb er du ekstra utsatt, har dette noen effekt på hvordan du går frem i jobben? Har du vært i en situasjon hvor du har vært redd og følt at du var i reell fare?</B>
Det er fakta bak statistikkene om drepte, skadde og bortførte journalister som påvirker hvordan vi arbeider. Mange av oss analyserer hver enkelt hendelse grundig, og forsøker å ha så god oversikt over internasjonale forhold som mulig. Jeg tror for eksempel at det har blitt betydelig farligere å arbeide i enkelte deler av verden etter at vi i de rike, vestlige og hovedsaklig kristne landene startet den såkalte krigen mot terror. Representanter for vestlige media blir oftere, og noen ganger med rette, sett på som partiske.
Krigsfotografering er ikke ufarlig. Det har nesten gått helt galt noen ganger, men jeg har vært heldig og har ikke blitt alvorlig skadet.
<B>Du har sett mange konflikter, er det noe sted du har blitt mer personlig involvert enn andre?</B>
Årene i Sarajevo under beleiringen 1992-1995 tok over mesteparten av livet mitt, på godt og vondt. Det er vanskelig å forklare hvordan det er å leve på den måten over så lang tid. Det var så intenst på så mange måter, og jeg følte at jeg hadde en funksjon, en grunn til å være der. Tross alt det forferdlige som skjedde, og den konstante frykten, savner jeg det.
<B>Ditt arbeid med Aids har blitt veldig kjent. Hvorfor har du blitt så engasjert i Aids ofrene, og hvordan mener du vi mennesker i vesten møter den utfordringen som Aids er? Tror du vi i vesten har en tendens til å se på sykdommen som en annens problem?</B>
Mitt engasjement i Hiv/Aids arbeid kommer, som det meste annet jeg gjør, av en kombinasjon av raseri og frustrasjon. Titusener av mennesker dør unødvendig av smittsomme sykdommer hvert døgn. Hiv/Aids er ett av mange problemer som kunne og burde vært løst hvis verden var bare litt mindre urettferdig.
Vi i vesten liker å skryte av hvor mye vi gir. Men realitetene er at de fleste av oss fortsetter å velte oss i luksus mens vi slenger noen slanter til verdens syke og fattige for å døyve sporadiske anfall av dårlig samvittighet. Samtidig forsøpler og bedøver vi oss selv og hverandre med tabloide idiotmedia.
<B>Krigsfotografer var blandt de første til å utnytte de mulighetene som digitalfoto kunne tilby. Hvordan har den digitale arena påvirket deg og måten du arbeider på?</B>
Digitaliserte fotografier har vært en del av min arbeidsmetode i mange år. At det nå finnes brukbare digitale kameraer forandrer bare en del av prosessen. Fotografisk verktøy har alltid vært i utvikling, og den største utfordringen ligger i å kunne utnytte de tekniske mulighetene for å være så tro som mulig til ens eget visuelle uttrykk.
<B>Hva slags utstyr har du med deg i felten, og hvilken del av utstyret ditt kunne du ikke klart deg uten?</B>
Foruten personlig overlevelsesutstyr, som i høy grad bestemmes av klima og trusselsnivå, har jeg bokstavelig talt med meg minst mulig. Mobilitet er ofte avgjørende. Blant annet derfor har jeg valgt Olympus E-1 som digitalt kamera. Jeg arbeider sjelden med ekstreme brennvidder, så typisk har jeg på meg to kamerahus. Ett med en 14-54mm og ett med en 50-200. I tillegg har jeg ett eller to sett med back-up utstyr plassert på lure steder.
Faren for å få bildefiler konfiskert, stålet eller ødelagt er ofte stor, så jeg forsøker å spre dem utover på flere minnekort, cder, en iPod og en 12 PowerBook. Den siste er viktig fordi jeg ofte er lenge i felten, og dermed kan bruke ventetid på å redigere.
Men den aller viktigste delen av utstyret et utvilsomt riktig fottøy. Jeg må komme meg dit jeg skal, og helst tilbake igjen. Da må føttene fungere.
<B>Har du en spesiell jobb eller et bilde som du er ekstra stolt av og kanskje har fått en større betydning enn du først hadde tenkt?</B>
Fotografiene mine er personlige, og jeg har et komplisert forhold til mange av dem. Det er vanskelig å være objektiv på hvilke som er bedre enn andre. Men heldigvis har noen blitt publisert her og der, og enkelte har vært med å fokusere på viktige problemstillinger.
<B>Det har vært flere svært betydningsfulle krigsfotografer gjennom tidene, er det noen du vil fremheve og i såfall hvorfor?</B>
Da jeg var ung og ville bli fotograf var det Vietnam-generasjonen av fotografer som hadde størst påvirkning. Kanskje spesielt Larry Burrows og Don McCullin. Men så kom James Nachtwey. Det er mange andre bra krigsfotografer nå, men han kommer til å bli stående som en av de aller viktigste fotografer noensinne, og å arbeide i hans skygge gir den riktige blandingen av inspirasjon og frustrasjon.
<B>Fortell kort om de bildene du har valgt å vise?</B>
Fotografiene her er en blanding av de jeg gjerne vil folk skal se, og de jeg vet av erfaring folk reagerer på. De er et lite utvalg av mer enn 20 års arbeid.
http://www.hvaal.org
morten@hvaal.org
tel: +44 20 8816 8715
tel: +47 930 85613
tel: +972 544 273890
Min far kom hjem fra Japan med et nytt Olympus OM-2 og noen objektiver da jeg var en 12-13 år. Jeg startet karrieren med å åpne baklokket og ødelegge fars bilder fra det fjerne Østen. Tross det lot mine foreldre meg bruke så mye fotoutstyr og film jeg ville, og det tok ikke lang tid før jeg var hektet.
<B>Hva slags utdannelse har du?</B>
Jeg har en noe eklektisk blanding av mer og mindre relevant utdannelse, men fotografi har jeg forsøkt å lære meg selv. Jeg tenderer mot perfeksjonisme når jeg synes noe er viktig, så jeg har forsøkt å tilegne meg så mye kunnskap og praktiske ferdigheter som mulig.
<B>Når bestemte du deg for å bli foto-journalist, og hvordan har karriereforløpet ditt vært? </B>
Det begynte vel egentlig i et skjæringspunkt mellom to interesser. Jeg har så lenge jeg kan huske vært opptatt av historie, og særlig konflikthistorie. Da jeg begynte å fotografere aktivt i tenårene, gikk det opp for meg at fotografiene i historiebøkene var tatt av mennesker som var der da det skjedde. Jeg begynte å følge med på enkelte fotografers arbeid i media på en helt annen måte, og vurderte stadig oftere om jeg kunne bli like bra.
Så kom det første av mange lykketreff. En venninne av min mor var skrivende journalist i Oppland Arbeiderblad, og ville lære å fotografere, ironisk nok fordi hun ikke likte å jobbe sammen med fotografer. Men hun fikk meg innenfor som skrivende og fotograferende frilanser. Jeg dekket stort sett alt, og lærte masse.
Den samme bratte lærekurven fortsatte i NTB-foto (nå Scanpix). Nyhetsbyråfotografering, med konstant deadline, krever disiplin og vurderingsevne for at bildene skal bli noe mer enn registreringer.
I 1988 fulgte nok et lykketreff. Jeg var i flere dager eneste fotograf som fikk bilder ut fra det store jordskjelvet i Armenia. Stort sett bare på grunn av flaks, men holdt til at Associated Press legendariske redaktør Horst Faas ga meg en sjanse og sendte meg til Afghanistan for å dekke den Sovjetiske tilbaketrekningen. Der gjorde jeg først en så dårlig jobb at jeg nesten ble sendt hjem. Men kollegene fra konkurransen, Reuters og AFP hadde medynk med en stakkars fersking, og hjalp meg så mye at AP fortsatte å bruke meg frem til 1997. Da innså jeg at ville noe annet enn å bare dekke nyheter, og har siden konsentrert meg om lengre, større prosjekter. Det er et stort privilegium å kunne arbeide på den måten jeg gjør nå, samtidig som mine egne krav til kvalitet på det jeg gjør har økt så kraftig at frustrasjonen aldri er langt unna. Forhåpentligvis har Bob Dylan rett når han sier ..the older you are, the better you get...
<B>Som krigsfotograf må du ofte være vitne til tragiske situasjoner med menneskelige lidelser. Er det vanskelig å skille jobb og følelser? Hvordan påvirker dette jobben din, og tar du disse inntrykkene med deg inn i privatlivet?</B>
Jeg gjør ikke noe forsøk på å skille mellom jobb og følelser. Egentlig er ikke det jeg gjør noen jobb lenger, men en integrert, viktig del av livet mitt. Følelsene, frustrasjonen og raseriet over det jeg ser, forsøker jeg å formidle gjennom fotografier og ord. Privatlivet mitt er helt klart påvirket av det jeg gjør, og den jeg har blitt etter å ha gjort det så lenge. Likevel har jeg det stort sett veldig bra. Det er nok langt mer krevende for omgivelsene enn for meg selv å skulle forholde seg til mitt posttraumatiske stress-syndrom.
<B>2004 var tidens verste år med 56 journalister drept. I din jobb er du ekstra utsatt, har dette noen effekt på hvordan du går frem i jobben? Har du vært i en situasjon hvor du har vært redd og følt at du var i reell fare?</B>
Det er fakta bak statistikkene om drepte, skadde og bortførte journalister som påvirker hvordan vi arbeider. Mange av oss analyserer hver enkelt hendelse grundig, og forsøker å ha så god oversikt over internasjonale forhold som mulig. Jeg tror for eksempel at det har blitt betydelig farligere å arbeide i enkelte deler av verden etter at vi i de rike, vestlige og hovedsaklig kristne landene startet den såkalte krigen mot terror. Representanter for vestlige media blir oftere, og noen ganger med rette, sett på som partiske.
Krigsfotografering er ikke ufarlig. Det har nesten gått helt galt noen ganger, men jeg har vært heldig og har ikke blitt alvorlig skadet.
<B>Du har sett mange konflikter, er det noe sted du har blitt mer personlig involvert enn andre?</B>
Årene i Sarajevo under beleiringen 1992-1995 tok over mesteparten av livet mitt, på godt og vondt. Det er vanskelig å forklare hvordan det er å leve på den måten over så lang tid. Det var så intenst på så mange måter, og jeg følte at jeg hadde en funksjon, en grunn til å være der. Tross alt det forferdlige som skjedde, og den konstante frykten, savner jeg det.
<B>Ditt arbeid med Aids har blitt veldig kjent. Hvorfor har du blitt så engasjert i Aids ofrene, og hvordan mener du vi mennesker i vesten møter den utfordringen som Aids er? Tror du vi i vesten har en tendens til å se på sykdommen som en annens problem?</B>
Mitt engasjement i Hiv/Aids arbeid kommer, som det meste annet jeg gjør, av en kombinasjon av raseri og frustrasjon. Titusener av mennesker dør unødvendig av smittsomme sykdommer hvert døgn. Hiv/Aids er ett av mange problemer som kunne og burde vært løst hvis verden var bare litt mindre urettferdig.
Vi i vesten liker å skryte av hvor mye vi gir. Men realitetene er at de fleste av oss fortsetter å velte oss i luksus mens vi slenger noen slanter til verdens syke og fattige for å døyve sporadiske anfall av dårlig samvittighet. Samtidig forsøpler og bedøver vi oss selv og hverandre med tabloide idiotmedia.
<B>Krigsfotografer var blandt de første til å utnytte de mulighetene som digitalfoto kunne tilby. Hvordan har den digitale arena påvirket deg og måten du arbeider på?</B>
Digitaliserte fotografier har vært en del av min arbeidsmetode i mange år. At det nå finnes brukbare digitale kameraer forandrer bare en del av prosessen. Fotografisk verktøy har alltid vært i utvikling, og den største utfordringen ligger i å kunne utnytte de tekniske mulighetene for å være så tro som mulig til ens eget visuelle uttrykk.
<B>Hva slags utstyr har du med deg i felten, og hvilken del av utstyret ditt kunne du ikke klart deg uten?</B>
Foruten personlig overlevelsesutstyr, som i høy grad bestemmes av klima og trusselsnivå, har jeg bokstavelig talt med meg minst mulig. Mobilitet er ofte avgjørende. Blant annet derfor har jeg valgt Olympus E-1 som digitalt kamera. Jeg arbeider sjelden med ekstreme brennvidder, så typisk har jeg på meg to kamerahus. Ett med en 14-54mm og ett med en 50-200. I tillegg har jeg ett eller to sett med back-up utstyr plassert på lure steder.
Faren for å få bildefiler konfiskert, stålet eller ødelagt er ofte stor, så jeg forsøker å spre dem utover på flere minnekort, cder, en iPod og en 12 PowerBook. Den siste er viktig fordi jeg ofte er lenge i felten, og dermed kan bruke ventetid på å redigere.
Men den aller viktigste delen av utstyret et utvilsomt riktig fottøy. Jeg må komme meg dit jeg skal, og helst tilbake igjen. Da må føttene fungere.
<B>Har du en spesiell jobb eller et bilde som du er ekstra stolt av og kanskje har fått en større betydning enn du først hadde tenkt?</B>
Fotografiene mine er personlige, og jeg har et komplisert forhold til mange av dem. Det er vanskelig å være objektiv på hvilke som er bedre enn andre. Men heldigvis har noen blitt publisert her og der, og enkelte har vært med å fokusere på viktige problemstillinger.
<B>Det har vært flere svært betydningsfulle krigsfotografer gjennom tidene, er det noen du vil fremheve og i såfall hvorfor?</B>
Da jeg var ung og ville bli fotograf var det Vietnam-generasjonen av fotografer som hadde størst påvirkning. Kanskje spesielt Larry Burrows og Don McCullin. Men så kom James Nachtwey. Det er mange andre bra krigsfotografer nå, men han kommer til å bli stående som en av de aller viktigste fotografer noensinne, og å arbeide i hans skygge gir den riktige blandingen av inspirasjon og frustrasjon.
<B>Fortell kort om de bildene du har valgt å vise?</B>
Fotografiene her er en blanding av de jeg gjerne vil folk skal se, og de jeg vet av erfaring folk reagerer på. De er et lite utvalg av mer enn 20 års arbeid.
http://www.hvaal.org
morten@hvaal.org
tel: +44 20 8816 8715
tel: +47 930 85613
tel: +972 544 273890
©Sophie Skagen
©Morten Hvaal/WpN
©Morten Hvaal/WpN
©Morten Hvaal/WpN
©Morten Hvaal/WpN
©Morten Hvaal/WpN
©Morten Hvaal/WpN
©Morten Hvaal/WpN
©Morten Hvaal/WpN
©Morten Hvaal/WpN
©Morten Hvaal/WpN
©Morten Hvaal/WpN
©Morten Hvaal/WpN
©Morten Hvaal/WpN
©Morten Hvaal/WpN
©Morten Hvaal/WpN
©Morten Hvaal/WpN
©Morten Hvaal/WpN
©Morten Hvaal/WpN
©Morten Hvaal/WpN
