Som fotoamatør, og bruker av foto.no er det meg en fornøyelse å sende dere denne epistelen. Som et svar og et sleivspark til oss utstyrskåte
fotografer, meg selv inkludert.<br>
Latter er bra. Å le av seg selv er enda bedre.
Atle Krogstad
<h3>Jeg kunne vært bedre enn Beckham</h3><p>
Hadde jeg eid et fly er det klart jeg kunne ha flydd. Det skulle da bare mangle. Begrep som å mestre og å beherske står svært nære det å eie og inneha. Farlig nært. Er det egentlig noe skille?<br>
Jeg er litt interessert i fotografi. Det hender at jeg på rolige dager går meg en lang tur bare for å ta bilder. Ikke av noe spesielt, men av det som faller seg naturlig på denne turen. Noen av de bildene jeg tar blir ganske bra. Noen få er jeg veldig stolt av og viser fram til venner. Så sier vennene mine at jeg er en ganske flink fotograf. At jo da, du kan kunsten å mestre et fotoapparat. At jeg er dyktig. Da blir jeg ganske stolt. Det er fint at vennene mine setter pris på det jeg gjør. Kanskje sier de slike fine ting bare for å være snille, kanskje fordi de simpelthen mener akkurat det. Helt ærlig så hviler vel sannheten et eller annet sted midt i mellom. Ikke det at jeg tar meg nær av akkurat det. Jeg setter stor pris på rosende ord og uforbeholdent skryt. Takk, takk og tusen takk.<br>
Nå har det seg slik at fotoapparatet mitt er av typen Nikon F70. Det er et ganske bra kamera. Det er faktisk et bedre kamera enn hva de aller fleste er i besittelse av. Jeg har ingenting å utsette på min F70. Faktisk er den så avansert at jeg enda ikke har brukt alle funksjonene på den. Det fulgte med en ganske tykk instruksjonsbok. Jeg liker å gå rundt med min Nikon. Med den om skulderen legger jeg rakrygget ut på mine fotoekspedisjoner hver eneste helg. Gate opp og gate ned. <br> Noen av de jeg passerer på gaten snur seg av og til og ser på kameraet mitt og meg. Da tror de sikkert at jeg er en veldig flink fotograf som er ute på et særdeles viktig oppdrag. Kanskje for Verdens Gang eller Aftenposten, men aller helst for Newsweek eller The Guardian. Slike ting setter jeg pris på. <br>
Slik var det en ganske lang stund helt til jeg begynte å kjøpe blader som omhandlet temaet foto. Den opprinnelige grunnen var helt og holdent det at jeg gjerne ville forbedre mine fotografiske evner. Plukke opp et tips her og et helt annet der for så å sette dem sammen i en spiral av kompetanse som ville gjøre meg til en genuint genial fotograf. Jeg skulle bygge meg opp en spisskompetanse basert på et konglomerat av tips og hint som jeg satte sammen på min særegne finurlige måte. Mine egenskaper omkring det å fange lysets fortreffelighet på en liten flik av sølv skulle bli enorme. Jeg skulle sortere den tilgjengelige informasjonen som fantes i disse bladene. Innordne den i mitt eget kompliserte system for å så å tilegne meg mitt eget fotografiske uttrykk. Ett sagnomsust kunstnerisk og ettertraktet uttrykk. Et uttrykk så sterkt og nyskapende at jeg ble tildelt mitt eget private bord på Kunstnernes Hus. Der var det bare meg som kunne sitte. <br> Bare meg. <br>
Dette har enda ikke skjedd, men jeg har kjøpt ganske mange slike blader siden den gang. <br> Jeg har kjøpt norske, svenske, amerikanske og engelske fotoblader. Jeg har til og med to blader på tysk liggende hjemme. Jeg kan ikke lese tysk, men bilder er ganske fine også på andre språk enn de jeg forstår.<br>
I disse bladene står det langt mer enn et og annet tips om lyssetting og alternative bruksområder av blitz. I disse bladene står det også mye, veldig mye, om nye produkter. Da tenker jeg på nye kamera, nye linser, nye filtre, nye blitzer, nye stativ, nye kamerabager, for ikke å forglemme nye lysbord, nye luper og nye filmer. Alt er nytt, helt nytt. Og alt, absolutt alt ser ut til å være av en langt bedre kvalitet enn det utstyret jeg har. <br>
De har mange tester i slike blader. Hva er bra og hva er aller best. Mitt kamera er aldri med i slike tester. Jeg blir ikke testet en gang! Stakkars lille meg! Jeg har jo bare et 35mm speilreflekskamera. Jeg har ikke engang prøvd å ta bilder med et mellomformatskamera. Helt ærlig så har jeg faktisk bare sett bilder av noe slikt. Jeg er en uvitende amøbe. Jeg har ikke en sjanse. <br>
Hasselblad var for noen måneder siden et helt ukjent begrep for meg. Om noen hadde spurt meg ville jeg vel kanskje ha svart at det var et helt vanlig etternavn brukt i for eksempel Nederland. Nå har jeg tre kataloger liggende på stuebordet hjemme om dette merket. I bladene har jeg lest at det er det aller beste mellomformatskameraet som finnes. Rolls Royce modellen blant fotografiske formel 1 sjåfører. <br> Jeg har veldig lyst på et Hasselblad kamera. <br> Det skal ha lukkeren i linsen og sjaktsøker og polaroidbakstykke og ekstern batteripakke og ligge i en original koffert med emblem. Et stort emblem. Jeg har ringt mine foreldre og sagt at det er alt jeg ønsker meg det til jul. Jeg tror ikke jeg får det, for det koster omtrent femti tusen kroner. Det er nesten to år på universitet det. Jeg tror ikke mine foreldre vil spandere det på meg. Kanskje om jeg brukte pengene til å studere, men ikke på et fotoapparat. Mine foreldre forstår ikke dette behovet. Det må ha noe med generasjonskløften å gjøre. Mine foreldre er ganske mye eldre enn meg. Jeg antar at de ikke følger særlig godt med i tiden. Det er litt synd. Men jeg er ikke bitter, jeg har begynt å spare. Jeg legger av noen kroner her og noen der. <br> Det har nå engang blitt slik at jeg bare må ha et slikt kamera. <br> Ikke faan om jeg viser meg ute på Karl Johan en eneste gang til med min F70. Herregud de som snur seg ser jo ikke imponerende på meg og min Nikon, de ler. De hånflirer av meg og mitt. Når de er sikker på at jeg ikke ser dem så gapskratter de helt sikkert ganske så høyt. <br>
Her må noe gjøres og det ekstremt fort. Men det tar så lang tid å spare. Det er en kjedelig og tidkrevende måte å skaffe seg penger på. Så jeg vurderer sterkt å involvere meg i et eller annet narkotikakartell. Jeg har hørt at det er mange penger i omløp i slike miljøer. Jeg trenger mange penger. Hasselblad er et dyrt. Man må betale for kvalitet. Dessuten har jeg en kamerat som jobber i politiet så han kan sikkert tipse meg hva jeg skal gjøre for ikke å havne i fengsel. For det har jeg ikke særlig lyst til. Nåvel, kanskje jeg kan sitte der noen dager, men da må jeg være helt sikker på at jeg har råd til å gå til mitt etterlengtede innkjøp med en gang jeg slipper ut. Ok, jeg tar noen dager på vann og brød hvis det skulle være nødvendig. Jeg har behov for et mellomformats kamera. Jeg trenger det. Jeg har vokst fra et vanlig speilrefleks for lenge siden. Jeg vil presentere mine bilder i mellomformat. Da tenker jeg at de blir stumme av beundring. Selvfølgelig blir de det. <br>
Så skal jeg sitte på uteserveringen til Tostrupkjelleren med mitt Hasselblad plassert på bordet. Der skal jeg sitte og filosofere over en og annen pils. Så tenker jeg at alle de som går forbi med sine vanlige ordinære kamerabager vil stoppe opp for å se. Se på meg og kameraet mitt.<br> Nærmest stirre vil de gjøre. Kanskje vil noen aller nådigst spørre om de kan få et lite tips fra en erfaren fotograf. Er det noen som oppfører seg høflig og spør, på en ganske så beundrende pen måte, så skal jeg selvfølgelig gi dem det. Det skal være meg en glede. Jeg har da selv en gang vært amatør. Dog er det ganske lenge siden, men jeg føler da med dem.
Foreløpig har jeg spart trehundrekroner. Jeg har enda ikke nok til å investere tungt i narkotikasmugling men har tatt kontakt med en jeg kjenner som av og til røyker marihuana. Han har sagt han skal hjelpe meg. Så jeg er på vei. Hasselblad her kommer jeg. Inntil videre har jeg valgt ikke å fotografere mer. Jeg liker ikke å bli gjenkjent med det lille fillekamerat jeg har. Det er jo bare latterlig. <br> <br>
Jeg er medlem av en chat-gruppe på internett eksklusivt for brukere av Hasselblad. Der er jeg en ivrig deltaker. Det er ganske mange der som har den billigste utgaven. Jeg irettesetter dem av og til, og råder dem til å rykke opp i gradene så fort som mulig. Det er så mange nye finesser og muligheter man får til rådighet ved å benytte seg av de bedre, og selvfølgelig dyrere, utgavene. Men de må jo forstå at dette er veien å gå om man skal oppnå noe med sin hobby. Om man skal kunne rendyrke sin interesse og lidenskap er det tvingende nødvendig å ha utstyret i orden. I sannhetens navn skal det sies at jeg selv enda ikke har mitt utstyr på plass, men så har jeg da også tatt konsekvensen av dette og tatt en pause i utøvelsen av min hobby. Man har da prinsipper. <br>
Det er for øvrig lenge siden jeg sluttet å spille gitar. Jeg sparer til en Martin kassegitar med tolv strenger og innebygd mikrofon. Min gamle Seagull gitar har jeg kastet. Sangene jeg skrev den gang har jeg fortrengt. Alle de flinke synger på engelsk, det gjorde ikke jeg. Jeg hadde noen venner som synes noen av sangene mine var fine, men det er lenge siden. Nå sparer jeg til et grunnkurs i engelsk grammatikk. Jeg har sluttet å høre på musikk. Etter hvert vil jeg kjøpe meg et designeranlegg fra Bang & Olufsen. Jeg gidder ikke engang tenke på å gå ut blant folk for å ta meg en pils eller to. Ikke før neste år, da skal jeg til New York for å kjøpe meg en Armani-dress. Jeg har for lengst sluttet å spise. Jeg er svært standhaftig i min vilje til å vente enda en måned, da har jeg råd til noen trøfler. Det blir godt. Trøfler er mat for sånne som meg. Drikke har jeg ikke gjort på evigheter. Jeg venter på en Champagne jeg har spesialbestilt hos Vinmonopolet på Majorstuen. Sist jeg spurte hadde de enda ikke begynt innhøstingen av druene. For tre dager siden sluttet jeg å barbere meg. Jeg har begynt å tvile på om Gillette virkelig er det beste en mann kan få. Hvorfor er det da så lett å få tak i? For to dager siden sluttet jeg å gå på do fordi toalettet mitt bare er av porselen. Jeg begynner å bli ganske tissetrengt så jeg gleder meg til jeg får råd til mitt gullforgylte klosett. I går sluttet jeg å vaske meg, Jeg nekter å nedverdige meg til å benytte et ordinært dusjkabinett. Jeg skal flytte snart, til en leilighet med boblebad. Bobler skal være bra for huden. I dag sover jeg for siste gang. Mine nåværende laken er av vanlig bomull. Helt vanlig bomull. Jeg hater dem. Jeg plages litt med tennene mine for tiden. Det er vondt. Men de skal være forskånet fra Colagate. Snart kommer den nye tannpastaen fra Rolex (jada, du har ikke hørt om den, men det har jeg! nemlig). Ja når jeg får den nye tannpastaen fra Rolex. Da, ja da får jeg penere tenner enn alle andre. En kritthvit perlerand med null hull med en gang!<br>
Men foreløpig, akkurat nå, så ligger jeg på gulvet og drømmer. Drømmer om ting jeg ikke har men som jeg snart skal få i mitt eie. Da skal livet bli vært å leve. Da kan jeg begynne å tro på et liv før døden. <br>
Herregud det er da ikke rart at jeg aldri ble særlig god i fotball. Det er jo helt åpenbart. Jeg hadde Umbro fotballsko. Adidas! Hvorfor kjære mamma og pappa fikk jeg aldri Adidas? <br> Hvorfor? <br> Jeg kunne vært bedre enn Beckham!
atle@faro.no
fotografer, meg selv inkludert.<br>
Latter er bra. Å le av seg selv er enda bedre.
Atle Krogstad
<h3>Jeg kunne vært bedre enn Beckham</h3><p>
Hadde jeg eid et fly er det klart jeg kunne ha flydd. Det skulle da bare mangle. Begrep som å mestre og å beherske står svært nære det å eie og inneha. Farlig nært. Er det egentlig noe skille?<br>
Jeg er litt interessert i fotografi. Det hender at jeg på rolige dager går meg en lang tur bare for å ta bilder. Ikke av noe spesielt, men av det som faller seg naturlig på denne turen. Noen av de bildene jeg tar blir ganske bra. Noen få er jeg veldig stolt av og viser fram til venner. Så sier vennene mine at jeg er en ganske flink fotograf. At jo da, du kan kunsten å mestre et fotoapparat. At jeg er dyktig. Da blir jeg ganske stolt. Det er fint at vennene mine setter pris på det jeg gjør. Kanskje sier de slike fine ting bare for å være snille, kanskje fordi de simpelthen mener akkurat det. Helt ærlig så hviler vel sannheten et eller annet sted midt i mellom. Ikke det at jeg tar meg nær av akkurat det. Jeg setter stor pris på rosende ord og uforbeholdent skryt. Takk, takk og tusen takk.<br>
Nå har det seg slik at fotoapparatet mitt er av typen Nikon F70. Det er et ganske bra kamera. Det er faktisk et bedre kamera enn hva de aller fleste er i besittelse av. Jeg har ingenting å utsette på min F70. Faktisk er den så avansert at jeg enda ikke har brukt alle funksjonene på den. Det fulgte med en ganske tykk instruksjonsbok. Jeg liker å gå rundt med min Nikon. Med den om skulderen legger jeg rakrygget ut på mine fotoekspedisjoner hver eneste helg. Gate opp og gate ned. <br> Noen av de jeg passerer på gaten snur seg av og til og ser på kameraet mitt og meg. Da tror de sikkert at jeg er en veldig flink fotograf som er ute på et særdeles viktig oppdrag. Kanskje for Verdens Gang eller Aftenposten, men aller helst for Newsweek eller The Guardian. Slike ting setter jeg pris på. <br>
Slik var det en ganske lang stund helt til jeg begynte å kjøpe blader som omhandlet temaet foto. Den opprinnelige grunnen var helt og holdent det at jeg gjerne ville forbedre mine fotografiske evner. Plukke opp et tips her og et helt annet der for så å sette dem sammen i en spiral av kompetanse som ville gjøre meg til en genuint genial fotograf. Jeg skulle bygge meg opp en spisskompetanse basert på et konglomerat av tips og hint som jeg satte sammen på min særegne finurlige måte. Mine egenskaper omkring det å fange lysets fortreffelighet på en liten flik av sølv skulle bli enorme. Jeg skulle sortere den tilgjengelige informasjonen som fantes i disse bladene. Innordne den i mitt eget kompliserte system for å så å tilegne meg mitt eget fotografiske uttrykk. Ett sagnomsust kunstnerisk og ettertraktet uttrykk. Et uttrykk så sterkt og nyskapende at jeg ble tildelt mitt eget private bord på Kunstnernes Hus. Der var det bare meg som kunne sitte. <br> Bare meg. <br>
Dette har enda ikke skjedd, men jeg har kjøpt ganske mange slike blader siden den gang. <br> Jeg har kjøpt norske, svenske, amerikanske og engelske fotoblader. Jeg har til og med to blader på tysk liggende hjemme. Jeg kan ikke lese tysk, men bilder er ganske fine også på andre språk enn de jeg forstår.<br>
I disse bladene står det langt mer enn et og annet tips om lyssetting og alternative bruksområder av blitz. I disse bladene står det også mye, veldig mye, om nye produkter. Da tenker jeg på nye kamera, nye linser, nye filtre, nye blitzer, nye stativ, nye kamerabager, for ikke å forglemme nye lysbord, nye luper og nye filmer. Alt er nytt, helt nytt. Og alt, absolutt alt ser ut til å være av en langt bedre kvalitet enn det utstyret jeg har. <br>
De har mange tester i slike blader. Hva er bra og hva er aller best. Mitt kamera er aldri med i slike tester. Jeg blir ikke testet en gang! Stakkars lille meg! Jeg har jo bare et 35mm speilreflekskamera. Jeg har ikke engang prøvd å ta bilder med et mellomformatskamera. Helt ærlig så har jeg faktisk bare sett bilder av noe slikt. Jeg er en uvitende amøbe. Jeg har ikke en sjanse. <br>
Hasselblad var for noen måneder siden et helt ukjent begrep for meg. Om noen hadde spurt meg ville jeg vel kanskje ha svart at det var et helt vanlig etternavn brukt i for eksempel Nederland. Nå har jeg tre kataloger liggende på stuebordet hjemme om dette merket. I bladene har jeg lest at det er det aller beste mellomformatskameraet som finnes. Rolls Royce modellen blant fotografiske formel 1 sjåfører. <br> Jeg har veldig lyst på et Hasselblad kamera. <br> Det skal ha lukkeren i linsen og sjaktsøker og polaroidbakstykke og ekstern batteripakke og ligge i en original koffert med emblem. Et stort emblem. Jeg har ringt mine foreldre og sagt at det er alt jeg ønsker meg det til jul. Jeg tror ikke jeg får det, for det koster omtrent femti tusen kroner. Det er nesten to år på universitet det. Jeg tror ikke mine foreldre vil spandere det på meg. Kanskje om jeg brukte pengene til å studere, men ikke på et fotoapparat. Mine foreldre forstår ikke dette behovet. Det må ha noe med generasjonskløften å gjøre. Mine foreldre er ganske mye eldre enn meg. Jeg antar at de ikke følger særlig godt med i tiden. Det er litt synd. Men jeg er ikke bitter, jeg har begynt å spare. Jeg legger av noen kroner her og noen der. <br> Det har nå engang blitt slik at jeg bare må ha et slikt kamera. <br> Ikke faan om jeg viser meg ute på Karl Johan en eneste gang til med min F70. Herregud de som snur seg ser jo ikke imponerende på meg og min Nikon, de ler. De hånflirer av meg og mitt. Når de er sikker på at jeg ikke ser dem så gapskratter de helt sikkert ganske så høyt. <br>
Her må noe gjøres og det ekstremt fort. Men det tar så lang tid å spare. Det er en kjedelig og tidkrevende måte å skaffe seg penger på. Så jeg vurderer sterkt å involvere meg i et eller annet narkotikakartell. Jeg har hørt at det er mange penger i omløp i slike miljøer. Jeg trenger mange penger. Hasselblad er et dyrt. Man må betale for kvalitet. Dessuten har jeg en kamerat som jobber i politiet så han kan sikkert tipse meg hva jeg skal gjøre for ikke å havne i fengsel. For det har jeg ikke særlig lyst til. Nåvel, kanskje jeg kan sitte der noen dager, men da må jeg være helt sikker på at jeg har råd til å gå til mitt etterlengtede innkjøp med en gang jeg slipper ut. Ok, jeg tar noen dager på vann og brød hvis det skulle være nødvendig. Jeg har behov for et mellomformats kamera. Jeg trenger det. Jeg har vokst fra et vanlig speilrefleks for lenge siden. Jeg vil presentere mine bilder i mellomformat. Da tenker jeg at de blir stumme av beundring. Selvfølgelig blir de det. <br>
Så skal jeg sitte på uteserveringen til Tostrupkjelleren med mitt Hasselblad plassert på bordet. Der skal jeg sitte og filosofere over en og annen pils. Så tenker jeg at alle de som går forbi med sine vanlige ordinære kamerabager vil stoppe opp for å se. Se på meg og kameraet mitt.<br> Nærmest stirre vil de gjøre. Kanskje vil noen aller nådigst spørre om de kan få et lite tips fra en erfaren fotograf. Er det noen som oppfører seg høflig og spør, på en ganske så beundrende pen måte, så skal jeg selvfølgelig gi dem det. Det skal være meg en glede. Jeg har da selv en gang vært amatør. Dog er det ganske lenge siden, men jeg føler da med dem.
Foreløpig har jeg spart trehundrekroner. Jeg har enda ikke nok til å investere tungt i narkotikasmugling men har tatt kontakt med en jeg kjenner som av og til røyker marihuana. Han har sagt han skal hjelpe meg. Så jeg er på vei. Hasselblad her kommer jeg. Inntil videre har jeg valgt ikke å fotografere mer. Jeg liker ikke å bli gjenkjent med det lille fillekamerat jeg har. Det er jo bare latterlig. <br> <br>
Jeg er medlem av en chat-gruppe på internett eksklusivt for brukere av Hasselblad. Der er jeg en ivrig deltaker. Det er ganske mange der som har den billigste utgaven. Jeg irettesetter dem av og til, og råder dem til å rykke opp i gradene så fort som mulig. Det er så mange nye finesser og muligheter man får til rådighet ved å benytte seg av de bedre, og selvfølgelig dyrere, utgavene. Men de må jo forstå at dette er veien å gå om man skal oppnå noe med sin hobby. Om man skal kunne rendyrke sin interesse og lidenskap er det tvingende nødvendig å ha utstyret i orden. I sannhetens navn skal det sies at jeg selv enda ikke har mitt utstyr på plass, men så har jeg da også tatt konsekvensen av dette og tatt en pause i utøvelsen av min hobby. Man har da prinsipper. <br>
Det er for øvrig lenge siden jeg sluttet å spille gitar. Jeg sparer til en Martin kassegitar med tolv strenger og innebygd mikrofon. Min gamle Seagull gitar har jeg kastet. Sangene jeg skrev den gang har jeg fortrengt. Alle de flinke synger på engelsk, det gjorde ikke jeg. Jeg hadde noen venner som synes noen av sangene mine var fine, men det er lenge siden. Nå sparer jeg til et grunnkurs i engelsk grammatikk. Jeg har sluttet å høre på musikk. Etter hvert vil jeg kjøpe meg et designeranlegg fra Bang & Olufsen. Jeg gidder ikke engang tenke på å gå ut blant folk for å ta meg en pils eller to. Ikke før neste år, da skal jeg til New York for å kjøpe meg en Armani-dress. Jeg har for lengst sluttet å spise. Jeg er svært standhaftig i min vilje til å vente enda en måned, da har jeg råd til noen trøfler. Det blir godt. Trøfler er mat for sånne som meg. Drikke har jeg ikke gjort på evigheter. Jeg venter på en Champagne jeg har spesialbestilt hos Vinmonopolet på Majorstuen. Sist jeg spurte hadde de enda ikke begynt innhøstingen av druene. For tre dager siden sluttet jeg å barbere meg. Jeg har begynt å tvile på om Gillette virkelig er det beste en mann kan få. Hvorfor er det da så lett å få tak i? For to dager siden sluttet jeg å gå på do fordi toalettet mitt bare er av porselen. Jeg begynner å bli ganske tissetrengt så jeg gleder meg til jeg får råd til mitt gullforgylte klosett. I går sluttet jeg å vaske meg, Jeg nekter å nedverdige meg til å benytte et ordinært dusjkabinett. Jeg skal flytte snart, til en leilighet med boblebad. Bobler skal være bra for huden. I dag sover jeg for siste gang. Mine nåværende laken er av vanlig bomull. Helt vanlig bomull. Jeg hater dem. Jeg plages litt med tennene mine for tiden. Det er vondt. Men de skal være forskånet fra Colagate. Snart kommer den nye tannpastaen fra Rolex (jada, du har ikke hørt om den, men det har jeg! nemlig). Ja når jeg får den nye tannpastaen fra Rolex. Da, ja da får jeg penere tenner enn alle andre. En kritthvit perlerand med null hull med en gang!<br>
Men foreløpig, akkurat nå, så ligger jeg på gulvet og drømmer. Drømmer om ting jeg ikke har men som jeg snart skal få i mitt eie. Da skal livet bli vært å leve. Da kan jeg begynne å tro på et liv før døden. <br>
Herregud det er da ikke rart at jeg aldri ble særlig god i fotball. Det er jo helt åpenbart. Jeg hadde Umbro fotballsko. Adidas! Hvorfor kjære mamma og pappa fikk jeg aldri Adidas? <br> Hvorfor? <br> Jeg kunne vært bedre enn Beckham!
atle@faro.no
