Norsk fotohistorie - Frå daguerreotypi til digitalisering

Professor i medievitenskap Peter Larsen og førsteamanuensis i kunsthistorie Sigrid Lien presenter med dette en lærebok i norsk fotohistorie for studenter ved høgskoler og universiteter. Boken sikter i første rekke på kunsthistoriestudenter og det fotointeresserte publikum.

Fotohistorien fortelles gjennom 11 kapitler:

1800-talet
1 - dei første fotografane og førestellingane om det nye mediet (SL)
2 - Fotografi og portrettkultur på 1800-talet (SL)
3 - Bildet av Noreg (SL)
4 - 1800-talsfotografiet og forholdet til kunsten (SL)
5 - Det tidlege fotografiet i blad og aviser (PL)

Frå århundreskiftet til 1945
6 - Pålitelege bilde. Fotografi og dokumentasjon (PL)
7 - Etablering av ein kunstfotografisk praksis (SL)
8 - Pressefotografi og fotojournalistikk (PL)

Etterkrigstida
9 - Reportasjefotografi i krig og fred (PL)
10 - Fotografi i forandring (PL)
11 - Fotografi i den nyare bildekunsten (SL)

Så langt ser det bra ut, bortsett fra at utvalget av bilder virker fattigslig og tilfeldig. Inneldningsvis markerer de to forfatterne seg ved å erklære at historieskriving er ikkje berre eit samandrag av dei fakta historikarane hentar ut av arkivet. Fakta må bli organisert, analysert og vegne mot kvarandre og drøfta. ... Det som har stått som et organiserende prinsipp i vår bok er det vi kan kalle det fotografiske. som her forklares som grepet med den nyare internasjonale forskningshistorie.

Larsen/Lien sorterer teoriforskningen i to faser: den modernistiske formalismen og den senere forskningen hvor en ny generasjon teoretikere som John Tagg, Allan Sekula, Victor Burgin og Abigail Solomon-Godeau forsøkte å utvikle det de kaller ein kulturell antropologi hvor man undersøker og kartlegger fotografiets ulike funksjonar og verkemåtar i samfunnet. Fotografiets identitet var for desse fototeoretikarane ikkje ein mediespesifikk essens; den blei fastlagd gjennom bildets funksjon og kontekst - altså med referanse til kva fotografiet faktisk gjer i verda.

Videre knytter de sitt eget ståsted til boken A New History of Photography (1998), redigert av Michel Frizot. Forfatterne karakteriserer forskere enten som formalistar eller som kontekstualistar. De velger også å definere fotografi slik de siterer Michel Frizot, at fotografiet er “først og fremst ei samling høgst ulike bilde som berre har det tilfelles at dei er blitt skapte gjennom at lys har påverka ei sensitiv overflate.”

Slike forenklinger kan være svært problematiske, særlig når de ikke utdyper grunnlaget for begrepene. Det er jo ganske arrogant å avskrive 160 års fotohistorieskriving med et raskt pennestrøk. I denne boken kan det se ut som om man heller ikke ønsker å bry seg om hverken kildegranskning eller kildevurdering. En slik kontekstuell fotohistorie, slik det antydes her, er nødt til å støtte seg på en mer seriøs og vitenskaplig grunnforskning. Her viser det seg at forfatterne har valgt å hente sin informasjon fra kilder av varierende pålitelighet, uten hverken motforestillinger eller egen grunnforskning.

Selv stiller jeg meg tvilende til verdien av å skrive en såkalt kontekstuell historie uten et godt innblikk i fotografiets historie og identitet, som altså ikke skal bety noe i denne fotohistorien. At kontekstualitet er et viktig tillegg og kan bringe mange interessante spørsmål og svar hvor det allerede eksisterer en konsensus er det ikke tvil om. Men å nærme seg den svært kompliserte og mangefassetterte fotohistorien uten en inngående kunnskap om fotografi, når det ikke foreligger noen slik konsensus, byr på flere problemer enn disse forfatterne klarer å håndtere.

Det Norske Samlaget hevder at Dette er den første samla framstilling av fotografiets historie i Noreg, frå daguerreotypiet på 1840-talet til dagens digitale teknologi, og plasserer selv boken som den siste av 'de første norske fotohistoriene'. Den forrige 'første' norske fotohistorien utkom i 2000, og var skrevet av Roger Erlandsen (Pas nu paa!). Erlandsen studerte historie ved Universitetet i Bergen, og nettopp derfor kan det være interessant å sammenligne disse to utgivelsene.

Boken er lite egnet som lærebok for høgskoler og universiteter. Det handler ikke bare om et sviktende teoretisk grunnlag og om en useriøs omgang med fakta og kildegrunnlag, men også om utelatelser og hva som ikke er skrevet.

For å sette disse forfatternes selvvalgte historieløshet i forhold til tidligere fotohistorier og deres historiefremstilling, så skal vi etterhvert presentere de viktigste fotohistoriene, og se nærmere på hva de forteller, hvorfor og når de ble utgitt.