Days of Night

I denne boka blander Andersen fotografier i farger og sort/hvit, fra New York og Tokyo, og presenterer oss for en fiktiv by. Utstillingen viste tre yngre norske samtidskunstnere og fokuserte på ulike måter å forholde seg til filmens språk og narrative strukturer på. Andersen viser oss en åpen form for fiksjon uten begynnelse eller slutt.

Motiver
I Days of Night står det urbane i fokus. Vi kan kjenne igjen aspekter av farten og bevegelsen fra Andersens forrige bokutgivelse Fast City, og motivmessig kretser han rundt det samme; bygninger, mennesker, gater, offentlig transport, utesteder og portretter. Jeg opplever i større grad en distanse til motivene, men allikevel mer kontemplative, dvelende stemminger. I disse flyktige fortellingene ligger også det flyktige i at historien oppstår i møtet mellom bildene. Straks vi blar over til neste bilde kan bruddstykker av eller mulige begynnelser på nye fortellinger oppstå og vi mister taket på den vi akkurat ble fortalt.

Narrative strukturer
Hva oppstår når vi sammenstiller bilder som tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre innenfor en narrativ sammenheng som en bok er? Nye muligheter for sammenkobling oppstår og vi oppdager at de nettopp har en historie å fortelle. I møtet med disse to storbyene og metropolene, som ligger så langt fra hverandre både geografisk og kulturelt, er det allikevel nærliggende å se etter likhetspunkter. Ofte kan man bli usikker på hvor bildet er fra, er det Tokyo eller NY? Noe som egentlig oppleves som uvesentlig i disse flyktige historiene fra en fiktiv by.

Stemningen i bildene
Med sin personlige og karakteristiske teknikk, sørger Andersen for at fotografiene henger sammen uavhengig at tid, sted og handling forøvrig. Komposisjonen, bevegelsen, bruken av lyset og teknikken, gjør at bildene danner en serie rent estetisk og formalt som muliggjør lesning innenfor samme narrative forståelse. Andersen nevner selv krimlitteratur og film noir som inspirasjon til stemmingen han har etterstrebet i sine bilder og tittelen til boka har han hentet fra den tidlige filmproduksjonen, hvor et filter kalt day for night ble brukt for å illudere natt når opptakene ble gjort om dagen. Denne effekten har han forsøkt å skape i mørkerommet i kopieringsprosessen med sort/hvit bildene sine.

Flyktige fortellinger
Jeg liker måten jeg kan dukke inn i og forsvinne ut av uendelig mulige fortellinger i Days of Night, alt etter hvor og hvordan jeg tar fatt på boken. Det finnes andre måter å tilnærme seg en bok en metodisk fra perm til perm og denne boka oppfordrer til en mindre systematisk holdning. Hva skjedde her? Hvem er disse personene? Hvorfor nølte jenta i døråpningen idet hun fikk blikkkontakt med fotografen? Hvor har mannen med det misfornøyde uttrykket i ansiktet og sneipen hengende i munnviken vært og hvor skal han hen? Hvordan endte en Pontiac sine dager i en overgrodd park bak togskinnene? Og hva tenker det eldre paret på mens de sitter å venter på at maten skal komme, ved siden av hverandre, hver for seg? At jeg ikke får noe definitivt svar på disse spørsmålene er jeg glad for, for da kan jeg jo nettopp medvirke til å skape historier, muligheter og mennesker basert på disse fotografiske representasjonene.