Rå og brutal Magnum fotograf

Jeg var ikke lenge i Photographers’ Gallery søndagen for noen uker siden da jeg stakk innom utstillingen Insomnia. Utstillingslokalet var lite, ubehagelig intimt og med et stort arbeids- og kafebord i midten. En god meter kunne man bevege seg fra galleriveggen før man deiset i en som satt og sippet til en caffè latte eller fiklet med et Rolleiflex. Atmosfæren var tilbakelent og trang. Flott for en kopp kaffe i trange omgivelser, men å betrakte bilder som krever tanke, rom for å synke… tja, kanskje det var stedet for en kaffe likevel. Mitt valg var retrett. En kort runde, og så turen. Til en pub. Bare for å sverge på at jeg skulle tilbake en dag med mindre folk, en dag som ikke het søndag.

Dagen etter i regnfulle London, like ved Barbican Station, på Magnum sitt London-kontor prater jeg med en gammel ringrev. Jeg nevner Antoine d’Agata. Ian Berry vrir seg, assistenten i bakgrunnen snur seg, skyter et bilde med Leicaen før Berry fortsetter med å grynte. "Cartier-Bresson ville snudd seg i graven hadde han sett de bildene," sier Berry til slutt.
- D’Agata er ikke en fotograf jeg har noen interesse i. Han klarer ikke å skille mellom det han fotograferer og seg selv.

Men det som Magnum-kollegaen Ian Berry kritiserer er kanskje den fremste styrken til d’Agata. Der hvor mange andre fotografer ville stoppet for lenge siden, fortsetter franskmannen å fotografere helt til det er vanskelig å skille hvor det profesjonelle stopper og det private begynner eller motsatt.

Tirsdagen er jeg tilbake på Photographers’ Gallery. Folketallet er mindre og rommet for betraktning større. Til sammen representerer alle bildene en intim og sårbar sammenheng. På samme tid som bildene er mystiske og poetiske forteller de en brutal sannhet få fotografer tørr å vise. Jeg opplevde at hvert enkelt fotografi fortalte en historie og lett kunne stå på egne ben. D’Agata selv er ikke opptatt av dette. Han mener det ikke er så farlig om et bilde er uten evne til å fortelle en historie, men at det er den kumulative kraften i bildene som er viktig. Dette står i skarp kontrast til det mange andre fotojournalister streber etter, nemlig enkeltbildets evne til å fortelle en historie.

Likevel kan det stilles spørsmål ved om ikke d’Agata undervurderer seg selv. Til tross for at den ene langsiden var dekket av små fotografier side om side i høyde og bredde var det de enkelte bildene som traff meg. Med unntak av bilder av bikkjer tørr jeg påstå at de aller fleste fotografiene fortalte historier som var vel så viktig som den kumulative kraften. Eller kanskje det bare er jeg som overvurderer d’Agata?

Ian Berry er ikke den eneste Magnum-kollegaen som mener at d’Agata ikke passer inn i Magnum. Patric Zachman sier det samme, men som et kompliment. Første gang han så bildene til franskmannen ble han sjokkert. I dag har kanskje fotojournalismen kommet til et punkt hvor det på den ene siden er vanskelig å sjokkere, mens det på den andre siden vekker avsky hvis man sjokkerer. Dette har nok sammenheng med at veldig mye er gjort tidligere. D’Agata har løst dette gjennom å gå sine egne veier hvor det profesjonelle presser seg innpå det private, alt presentert i en brutal, drømmende og mystisk innpakning. Han går sine egne veier, der hvor andre distanserer seg inngår han relasjoner som grenser mot det intime. På denne måten bidrar han sterkt til en utvikling av den tradisjonelle fotojournalismen. Man kan like bildene eller ikke, men en ting er sikkert, man kan ikke forholde seg nøytralt til dem. For dem som er interessert i intime verdensrapporter er d’Agata en fotograf det er verdt å holde et øye med i fremtiden.