De fem store mesterne på veggen i Kristiansund

Horst P. Horst, Helmut Newton, Richard Avedon, Robert Mapplethorpe, Herb Ritts. Bare det å uttale disse navnene som perler på en snor kan gi en instant fornemmelse av surrealisme. Det blir nesten litt for mye møllers tran å få disse servert på ett og samme galleribrett.

Det er derfor nesten en litt uvirkelig opplevelse å entre utstillingslokalet hvor utvalgte arbeider til de fem fotografene er samlet i anledning årets fotofestival i Kristiansund. Lite visste de vel at de skulle ta reisen sammen til en nordmørsk kyst langt nord på golfstrømmens stier. Men nå, denne uken under festivalen, er de altså der. Her. Tilgjengelig for publikum, enten du er betalende festivaldeltaker eller ei. Det later også til å være denne utstillingen som trekker flest nysgjerrige besøkende blant folk flest, ikke bare de med spesiell hjertebank for fotografi.

Stilskapende ikoner
Det er i ettertid kanskje vel så mye historien knyttet til disse fotografene, som selve bildene deres, som bidrar til storheten i å oppleve arbeidene deres. De gjorde noe som ingen før dem hadde gjort, og de gjorde det på hver sin måte. I festivalens presentasjon av denne utstillingen, er gjennomgangstemaet fashion og erotiske undertoner. Det kan ikke herske noen uenighet om at alle fem fotografer var stilskapende ikoner med sine visuelle presentasjoner av modeller og mote. Horst P. Horst fotograferte blant annet kolleksjonene til den legendariske designeren Coco Chanel gjennom tre tiår, og han har vært en åpenbar kilde til inspirasjon og visuelle identifikasjon hos andre betydelige stilskapende artister, som Madonna som i en av sine videoer brukte et av hans mest berømte motiver, "The mainbocher Corset" som gjennomgangstema i videoen.

Overraskende forenkling
Imidlertid blir det en overraskende naiv (og nesten utilgivelig) forenkling når man til et allment publikum velger å fremstille disse fotografene og deres arbeider som først og fremst et erotisk eksperiment innen verdens jet-set og motearena. Javisst kan vi la oss blende av hvordan disse ubestridte mestere innen fotografiet viser hvordan de behersker fotografi som kunstspråk. Lyset leker og lokker i hver eneste millimeter på fiberpapiret når du betrakter bildene, og jeg skal være den første til å stemme i dem som sier at dette er både sensuelt og erotisk ladet. Å se utstillingen som henger i Kristiansunds kunstforening kan få det til å bruse i blodet hos noen og enhver. Vakre kropper portrettert med en sensuell sanselighet verden sjelden ser maken til, har den effekten på de fleste av oss. Heldigvis. For fotografi handler jo nettopp om å berøre og engasjere. Og når disse fem store mesterne gjør det, gjør de det nettopp fordi de behersker fotografiets fremste alfabet: lys og form.

Krig som kontekst
Men når du ser disse bildene av Horst P. Horst, Helmut Newton, Richard Avedon, Robert Mapplethorpe, Herb Ritts, enten det skjer i Kristiansund under årets fotofestival eller i en annen sammenheng, så kan det hende du ser mer enn erotikk, om du også vet at alle fem fotografer hadde en annen og mye større visjon for sine arbeider, enn kun det å skape grensesprengende fotografi i kraft av erotiske undertoner. For å fullt ut forstå hvorfor det de gjorde var så viktig, trenger vi å skjønne konteksten i datidens samfunn. Verden var i krig. Horst P. Horst, Helmut Newton og Richard Avedon opplevde bombenes drønn under henholdsvis første og andre verdenskrig, og Horst sitt berømte korsettportrett ble angivelig festet til filmen bare timer før han selv rømte fra krigsherjingenes tyske terror i Paris. I motsetning til hans andre portretter av kvinner, kledt opp og ut for verden, viser dette oss en kvinne som i kveldslyset tar av seg sine plagg og gjør seg klar for natten. Ikke hvilken som helst natt. Denne kvelden går hun til sengs med krigen, og det visste Horst da han tok bildet timene før han selv flyktet fra andre verdenskrig til USA og med det etter hvert avsluttet sine mest produktive år som fotograf.

Robert Mapplethorpe og Herb Ritts etablerte seg noen tiår senere, i ruinene etter andre verdenskrig, med vietnamkrigen og USAs intervenering av andre lands territorium som ramme for sitt arbeid som fotografer.

Hva vi tror vi ser bestemmer hva vi ser
Filosofen, kunstkritikeren og forfatteren John Berger har i sitt klassiske kunstkritiske essay sagt om det å se, at det vi ser er, påvirket av det vi tror og av det vi vet. Det vi ser, avhenger av hva vi tror at vi ser på. Det er med Bergers presise poengtering av dette i mente, at jeg dermed forundrer meg over festivalens reduksjonistiske presentasjon av de fem store fotografene. Hvis du blir fortalt at det er erotikk du skal se på denne utstillingen, er det erotikk du vil se etter. Hvis du imidlertid blir introdusert for, at dette er et forsøk på å gi stemme til humanisme og anti-krigs arbeid, kan det hende at opplevelsesrommet og betydningen av å se og la deg berøre av denne utstillingen, blir en helt annen. Jeg håper det.

Kompromissløst mot krig - for humanisme
Med krig som kontekst, var det for disse fem viktigere å bidra til å gi menneskelig skjønnhet et ansikt gjennom sine bilder, enn å få det til å gå hardt og vått for seg i folks benklær. Dette er en viktig ting å kjenne til når man som publikum møter deres arbeider. Horst skal også ha uttalt om sine arbeider at han betraktet sine egne arbeider som et bidrag til å skape skjønnhet i stedet for krig. Robert Mapplethorp fikk for alvor sitt gjennombrudd som fotograf med coverportrettet av rockeartisten Patti Smith, som selv representerer et av rockehistoriens største stilskapende ikoner med sin kompromissløse kritikk av amerikansk politikk og kamp for humanisme gjennom sin musikk.

Essensen i viktig fotografi
Med andre ord. Det går en rød tråd gjennom fotografiets mesterlige historie som nå er spunnet helt til Nordmøres kyst og Kristiansunds Kunstforening. Den handler om humanisme og om det å gi menneskeligheten et ansikt. Heldigvis har verden hatt store kunstnere som har sett det som sitt kall å bidra med sine livsverk for en bedre verden. Om ikke med annet, så gjennom et vakkert stykke opplevd tid i livet, festet til film, som kanskje kan fortelle en historie vi ikke ellers ville fått høre, og som vi kanskje kan la oss berøre av. Det kaller vi essensen i viktig fotografi.