Skrevet av Maria LundbergNår Don Mccullin gjør entre i en fullsatt sal for å vise sine bilder under Nordic Light i Kristiansund, er det som om en fusjon av Robert Reford, Paul Newman og Clint Eastwood fyller rommet. Mannens enorme utstråling er til å ta og føle på. Ingenting kan imidlertid være lengre fra Hollywoods polerte overflate enn hans innsats som fotograf.
Kompromissløs innsats som fotojournalist
Don Mccullin har oppsøkt krigsscenene igjen og igjen med livet som innsats.
Merittlisten er tung av prestisjetunge utmerkelser og titler som et resultat av hans kompromissløse innsats som fotojournalist med fokus på menneskers kår i sosial og politisk fattigdom, nød og krig. Hadde han villet, hadde han lett kunnet bedrive forførerisk kokettering med sitt publikum. Men sjeldent har jeg opplevd en så anerkjent fotograf være lengre unna et slikt lettvint frieri. Han ønsker ingen applaus for sine arbeider, og når han likevel får det, er det som om han krymper seg.
Stoisk ro i Kristiansund
Med sitt kamera har han vist verden veien inn til noen av de mørkeste rom vi har sett i menneskers hjem, liv og sinn. I Kristiansund presenterer han sine bilder gjennom flere tiår med en lavmælt, stoisk ro for sitt norske publikum. Lite på utsiden røper at han i store deler av sin fartstid som fotograf, har levd midt i krigshandlingers sentrum. Men minnene som han ikke kan utradere fra hukommelsen, lever på innsiden. De plager han fortsatt.
The kitchen you don´t want to have in your house
Mccullin viser oss bilder fra et lutfattig arbeiderklasseengland på 50-tallet. Hans nærgående portretter er av mennesker som lever i en slik nød at du kan lukte dritten og høre spedbarnsjammer fra den typen hjem som, i følge han selv, representerer "the kitchen you don´t want to have in your house". Fra elendighet i egne barndomstrakter, går hans reise videre til verdens borgerkriger. I mer enn 25 år har han brukt kamera som sitt språk for å fortelle verden om de grusomheter som blir virkelighet når samfunn går til krig mot hverandre, i eller mellom land. I krigens ubeskrivelige minefelt har han samtidig opplevd noe av det vakreste mellom mennesker: - You see wonderful things in war. Når det er som verst, blir kontrastene mellom det grusomme og det vakre store. Det vakre blir enda vakrere. Varmen mellom mennesker kan være fantastisk. Samtidig blir kulden aldri råere. Det er krigens store paradoks.
Menneskelighet og humanitet i en politisk kontekst
Likevel, han vil ikke kalle seg krigsfotograf. Kunstner er en fremmed tittel han ikke kan relatere til. At han som den første britiske fotojournalisten har mottatt den britiske tronens fortjenestemedalje, er heller ikke noe han finner verdt å nevne. I følge seg selv, er og blir han en fotojournalist, hvis eneste mål har vært å forsøke si noe om menneskelighet og humanitet i en politisk kontekst. For noen har det vært vanskelig å forstå hva som har drevet han: - Folk spør meg, hvordan kunne jeg stå der og se på uten å gripe inn? Men du kan ikke gripe inn. Du bare kan det ikke. Griper du inn, er du selv død. Det eneste du kan, er å ta bildet. Prisen du betaler, er at du i ettertid har noen av dine verste mareritt i våken tilstand.
Tilbaketrukket med lidenskap for landskapsfotografi
I dag lever han et tilbaketrukket liv og dyrker sin lidenskap for landskapsfotografi. I mørkerommet finner han det han tror er det nærmeste han kan komme fred i eget sinn etter de erfaringene han har gjort seg som fotograf i krigssoner. Han er ikke opptatt av å være verken berømt eller beundret. – Mitt eneste mål i livet er å lykkes sånn nogenlunde med å være et skikkelig menneske. Får jeg til det, er jeg tilfreds.
Kompromissløs innsats som fotojournalist
Don Mccullin har oppsøkt krigsscenene igjen og igjen med livet som innsats.
Merittlisten er tung av prestisjetunge utmerkelser og titler som et resultat av hans kompromissløse innsats som fotojournalist med fokus på menneskers kår i sosial og politisk fattigdom, nød og krig. Hadde han villet, hadde han lett kunnet bedrive forførerisk kokettering med sitt publikum. Men sjeldent har jeg opplevd en så anerkjent fotograf være lengre unna et slikt lettvint frieri. Han ønsker ingen applaus for sine arbeider, og når han likevel får det, er det som om han krymper seg.
Stoisk ro i Kristiansund
Med sitt kamera har han vist verden veien inn til noen av de mørkeste rom vi har sett i menneskers hjem, liv og sinn. I Kristiansund presenterer han sine bilder gjennom flere tiår med en lavmælt, stoisk ro for sitt norske publikum. Lite på utsiden røper at han i store deler av sin fartstid som fotograf, har levd midt i krigshandlingers sentrum. Men minnene som han ikke kan utradere fra hukommelsen, lever på innsiden. De plager han fortsatt.
The kitchen you don´t want to have in your house
Mccullin viser oss bilder fra et lutfattig arbeiderklasseengland på 50-tallet. Hans nærgående portretter er av mennesker som lever i en slik nød at du kan lukte dritten og høre spedbarnsjammer fra den typen hjem som, i følge han selv, representerer "the kitchen you don´t want to have in your house". Fra elendighet i egne barndomstrakter, går hans reise videre til verdens borgerkriger. I mer enn 25 år har han brukt kamera som sitt språk for å fortelle verden om de grusomheter som blir virkelighet når samfunn går til krig mot hverandre, i eller mellom land. I krigens ubeskrivelige minefelt har han samtidig opplevd noe av det vakreste mellom mennesker: - You see wonderful things in war. Når det er som verst, blir kontrastene mellom det grusomme og det vakre store. Det vakre blir enda vakrere. Varmen mellom mennesker kan være fantastisk. Samtidig blir kulden aldri råere. Det er krigens store paradoks.
Menneskelighet og humanitet i en politisk kontekst
Likevel, han vil ikke kalle seg krigsfotograf. Kunstner er en fremmed tittel han ikke kan relatere til. At han som den første britiske fotojournalisten har mottatt den britiske tronens fortjenestemedalje, er heller ikke noe han finner verdt å nevne. I følge seg selv, er og blir han en fotojournalist, hvis eneste mål har vært å forsøke si noe om menneskelighet og humanitet i en politisk kontekst. For noen har det vært vanskelig å forstå hva som har drevet han: - Folk spør meg, hvordan kunne jeg stå der og se på uten å gripe inn? Men du kan ikke gripe inn. Du bare kan det ikke. Griper du inn, er du selv død. Det eneste du kan, er å ta bildet. Prisen du betaler, er at du i ettertid har noen av dine verste mareritt i våken tilstand.
Tilbaketrukket med lidenskap for landskapsfotografi
I dag lever han et tilbaketrukket liv og dyrker sin lidenskap for landskapsfotografi. I mørkerommet finner han det han tror er det nærmeste han kan komme fred i eget sinn etter de erfaringene han har gjort seg som fotograf i krigssoner. Han er ikke opptatt av å være verken berømt eller beundret. – Mitt eneste mål i livet er å lykkes sånn nogenlunde med å være et skikkelig menneske. Får jeg til det, er jeg tilfreds.
Frank Hesjedal
Frank Hesjedal