Skrevet av Christine TolpinrudJimi Hendrix, Rolling Stones, Eurythmics, Oasis. Gered Mankowitz har fotografert dem alle. I dag regnes de som ikoner, mens Mankowitz sine bilder har fått status som ikoniske. I 45 år besto nemlig jobben hans av å skape stjerner. For Mankowitz kan fortelle at artistene langt fra var ikoner da han fotograferte dem.
- De fleste artistene jeg fotograferte var i begynnelsen av sine karrierer da de kom til meg. Min jobb var å skape bilder der de så ut som stjerner, forteller Mankowitz til foto.no i sofaen på festivalhotellet i Kristiansund.
Gered Mankowitz besøkte Nordic Light i forrige uke, og er nok en av de fotografene som fikk mest oppmerksomhet i den nasjonale pressen i forbindelse med besøket. Og det er kanskje ikke så rart. Med en merittliste som inkluderer noen av de aller mest kjente rockestjernene fra 60-tallet og frem til idag, favner han bredt.
Stjålet Hendrix
Mankowitz startet karrieren i ung alder. Han ble introdusert for fotografi av Peter Sellers, da den velkjente filmstjerna kom på besøk til familiens hjem med et kamera. Like etterpå, i en alder av 15, sluttet han på skolen og begynte som fotograflærling. Etter et møte med Marianne Faithfull og en påfølgende fotoshoot, gikk det veien for den unge briten.
Det har etter hvert blitt mange ikoniske bilder, men bildet av Jimi Hendrix er blant de mest kjente. I anledning Nordic Light henger det på store bannere rundt i hele byen og er trykket på plakater og t-skjorter for å promotere festivalen. Men selv om Mankowitz uttaler at han ikke har favoritter blant sine egne bilder, forteller han at akkurat dette har betydd mye for han.
- Det var et viktig bilde, og jeg liker hvordan det har fått et eget liv og energi. Bildet er ikke kjent i seg selv, men for det det har blitt brukt til. Det blir jo stjålet hele tiden og brukt på alle mulige produkter.
Mankowitz forteller at han absolutt ikke bifaller at folk stjeler bildet hans, men at han ikke har energi til å forfølge privatpersoner som gjør det.
- Livet er for kort til å bli irritert over sånt. Men hvis det er et stort firma som gjør det, da hyrer jeg en advokat og saksøker dem. Allikevel er det på en måte bra at det blir gjort. Det betyr at folk liker arbeidet, sier han og smiler.
Han beskriver fotoopptaket med Hendrix som just another shoot. Og det var mange av dem, gjerne 3-4 i uka.
- Men du må forstå at fryktelig mange ikke fikk suksess. Mange, faktisk de aller fleste jeg fotograferte, lyktes ikke.
Må forstå musikken
På tross av manglende suksess som musikere, gikk fotograferingen stort sett alltid bra. Mankowitz hevder at så mange som 95% av alle opptakene var vellykkede, men at han har fortrengt det som eventuelt gikk galt. Noen negative opplevelser sitter allikevel igjen.
- Oasis var en kamp. De var helt forferdelige å jobbe med. De var ubehagelige, og ville ikke engang snakke med meg.
For å unngå slike ubehagelige situasjoner brukte han mye tid på forarbeid. I de aller fleste tilfellene møtte han musikerne og plateselskapene på forhånd for å diskutere hva de var ute etter. Og han hørte alltid på musikken før han tok bildene.
- Jeg behøver ikke å like musikken for å ta gode bilder, men jeg må ha en forståelse av den.
En jobb som fotograf av lunefulle musikere fordrer i tillegg at man har visse menneskelige kvaliteter, mener Gered, uten at han klarer å sette fingeren på akkurat hvilke.
- Jeg tror nok du må inneha visse kvaliteter, en slags forståelse. Det handler jo ikke bare om å trykke på lukkerknappen. Men jeg vet ikke helt hva slags kvaliteter det er snakk om, og jeg er egentlig ikke sikker på om det bør diskuteres i det hele tatt. Men jeg vet at det er veldig viktig.
- Ikke moro lenger
Mankowitz snakker rolig og det er lite som minner om et levd liv som rockefotograf. Men så har dette heller aldri vært en livsstil for Mankowitz, men kun en jobb. For noen får siden tok imidlertid jobben slutt.
- For rundt ti år siden ble det vanskeligere å vanskeligere å få jobb. Samtidig nøt jeg det ikke like mye lenger. Det ble en kamp for å få jobber og da føltes det etterhvert som at karrieren kom til en naturlig slutt.
Samtidig med at dette skjedde begynte interessen for bildearkivet hans å øke. I dag lever han av arkivet, og anser det som en fulltidsjobb å holde det i gang.
- Det siste interessante prosjektet jeg gjorde var med Patrick Wolf for tre år siden. Nå tenker jeg ikke engang på musikkfotografi. Jeg er veldig glad for at jeg ikke lenger jobber i den kommersielle verdenen. Mot slutten ble det en kamp mot middelmådighet, det ble kjedelig og var ikke moro lenger. Og det var ikke like attraktivt for meg å omfavne en verden jeg ikke nøt så mye.
Mankowitz mener at musikkfotografi ikke lenger er hva det engang var. Kvaliteten har gått kraftig ned, og han legger skylden på at platecoverne forsvant og på den digitale teknologien.
- Standardene i musikk- og redaksjonelt fotografi har falt drastisk siden fotografiet ble digitalt, forteller han og legger til at han også selv fotograferer digitalt, men at han gjør det på samme måte som han ville ha gjort det analogt.
Hvordan unge fotografer skal klare seg i bransjen i dagens klima, våger han ikke engang å tenke på og han føler seg ikke i stand til å gi noen råd.
- Det er mye vanskeligere i dag, mener han.
Første personlige prosjekt
Nå har han for første gang i karrieren tatt i bruk kameraet for å uttrykke seg selv.
- Nå er det for første gang en del av meg som ønsker å uttrykke meg selv som en kunstner gjennom kameraet. Det har vært vanskelig å finne tid og energi til å gjøre det og å finne noe som har inspirert meg nok til å ville gjøre et prosjekt om det. For jeg har aldri vært en fotograf som lever gjennom kameraet mitt. Jeg har bare tatt opp kameraet fordi noen har betalt meg for å gjøre det, for å tjene penger, forteller han.
Etter et liv som yrkesfotograf, er Mankowitz spent på hvordan folk vil reagere på hans nye og mer personlige arbeid, som han ikke vil fortelle om, men håper å kunne vise frem i løpet av året. Han er redd for at det vil bli sagt at han "burde holde seg til arkivene", eller at han "fortsatt lever på 60-tallet".
- Jeg er nervøs og spent og engstelig. Jeg vet ikke, min fortid kan være min framtid. Eller kanskje ikke.
Mer om Gered Mankowitz på www.mankowitz.com
- De fleste artistene jeg fotograferte var i begynnelsen av sine karrierer da de kom til meg. Min jobb var å skape bilder der de så ut som stjerner, forteller Mankowitz til foto.no i sofaen på festivalhotellet i Kristiansund.
Gered Mankowitz besøkte Nordic Light i forrige uke, og er nok en av de fotografene som fikk mest oppmerksomhet i den nasjonale pressen i forbindelse med besøket. Og det er kanskje ikke så rart. Med en merittliste som inkluderer noen av de aller mest kjente rockestjernene fra 60-tallet og frem til idag, favner han bredt.
Stjålet Hendrix
Mankowitz startet karrieren i ung alder. Han ble introdusert for fotografi av Peter Sellers, da den velkjente filmstjerna kom på besøk til familiens hjem med et kamera. Like etterpå, i en alder av 15, sluttet han på skolen og begynte som fotograflærling. Etter et møte med Marianne Faithfull og en påfølgende fotoshoot, gikk det veien for den unge briten.
Det har etter hvert blitt mange ikoniske bilder, men bildet av Jimi Hendrix er blant de mest kjente. I anledning Nordic Light henger det på store bannere rundt i hele byen og er trykket på plakater og t-skjorter for å promotere festivalen. Men selv om Mankowitz uttaler at han ikke har favoritter blant sine egne bilder, forteller han at akkurat dette har betydd mye for han.
- Det var et viktig bilde, og jeg liker hvordan det har fått et eget liv og energi. Bildet er ikke kjent i seg selv, men for det det har blitt brukt til. Det blir jo stjålet hele tiden og brukt på alle mulige produkter.
Mankowitz forteller at han absolutt ikke bifaller at folk stjeler bildet hans, men at han ikke har energi til å forfølge privatpersoner som gjør det.
- Livet er for kort til å bli irritert over sånt. Men hvis det er et stort firma som gjør det, da hyrer jeg en advokat og saksøker dem. Allikevel er det på en måte bra at det blir gjort. Det betyr at folk liker arbeidet, sier han og smiler.
Han beskriver fotoopptaket med Hendrix som just another shoot. Og det var mange av dem, gjerne 3-4 i uka.
- Men du må forstå at fryktelig mange ikke fikk suksess. Mange, faktisk de aller fleste jeg fotograferte, lyktes ikke.
Må forstå musikken
På tross av manglende suksess som musikere, gikk fotograferingen stort sett alltid bra. Mankowitz hevder at så mange som 95% av alle opptakene var vellykkede, men at han har fortrengt det som eventuelt gikk galt. Noen negative opplevelser sitter allikevel igjen.
- Oasis var en kamp. De var helt forferdelige å jobbe med. De var ubehagelige, og ville ikke engang snakke med meg.
For å unngå slike ubehagelige situasjoner brukte han mye tid på forarbeid. I de aller fleste tilfellene møtte han musikerne og plateselskapene på forhånd for å diskutere hva de var ute etter. Og han hørte alltid på musikken før han tok bildene.
- Jeg behøver ikke å like musikken for å ta gode bilder, men jeg må ha en forståelse av den.
En jobb som fotograf av lunefulle musikere fordrer i tillegg at man har visse menneskelige kvaliteter, mener Gered, uten at han klarer å sette fingeren på akkurat hvilke.
- Jeg tror nok du må inneha visse kvaliteter, en slags forståelse. Det handler jo ikke bare om å trykke på lukkerknappen. Men jeg vet ikke helt hva slags kvaliteter det er snakk om, og jeg er egentlig ikke sikker på om det bør diskuteres i det hele tatt. Men jeg vet at det er veldig viktig.
- Ikke moro lenger
Mankowitz snakker rolig og det er lite som minner om et levd liv som rockefotograf. Men så har dette heller aldri vært en livsstil for Mankowitz, men kun en jobb. For noen får siden tok imidlertid jobben slutt.
- For rundt ti år siden ble det vanskeligere å vanskeligere å få jobb. Samtidig nøt jeg det ikke like mye lenger. Det ble en kamp for å få jobber og da føltes det etterhvert som at karrieren kom til en naturlig slutt.
Samtidig med at dette skjedde begynte interessen for bildearkivet hans å øke. I dag lever han av arkivet, og anser det som en fulltidsjobb å holde det i gang.
- Det siste interessante prosjektet jeg gjorde var med Patrick Wolf for tre år siden. Nå tenker jeg ikke engang på musikkfotografi. Jeg er veldig glad for at jeg ikke lenger jobber i den kommersielle verdenen. Mot slutten ble det en kamp mot middelmådighet, det ble kjedelig og var ikke moro lenger. Og det var ikke like attraktivt for meg å omfavne en verden jeg ikke nøt så mye.
Mankowitz mener at musikkfotografi ikke lenger er hva det engang var. Kvaliteten har gått kraftig ned, og han legger skylden på at platecoverne forsvant og på den digitale teknologien.
- Standardene i musikk- og redaksjonelt fotografi har falt drastisk siden fotografiet ble digitalt, forteller han og legger til at han også selv fotograferer digitalt, men at han gjør det på samme måte som han ville ha gjort det analogt.
Hvordan unge fotografer skal klare seg i bransjen i dagens klima, våger han ikke engang å tenke på og han føler seg ikke i stand til å gi noen råd.
- Det er mye vanskeligere i dag, mener han.
Første personlige prosjekt
Nå har han for første gang i karrieren tatt i bruk kameraet for å uttrykke seg selv.
- Nå er det for første gang en del av meg som ønsker å uttrykke meg selv som en kunstner gjennom kameraet. Det har vært vanskelig å finne tid og energi til å gjøre det og å finne noe som har inspirert meg nok til å ville gjøre et prosjekt om det. For jeg har aldri vært en fotograf som lever gjennom kameraet mitt. Jeg har bare tatt opp kameraet fordi noen har betalt meg for å gjøre det, for å tjene penger, forteller han.
Etter et liv som yrkesfotograf, er Mankowitz spent på hvordan folk vil reagere på hans nye og mer personlige arbeid, som han ikke vil fortelle om, men håper å kunne vise frem i løpet av året. Han er redd for at det vil bli sagt at han "burde holde seg til arkivene", eller at han "fortsatt lever på 60-tallet".
- Jeg er nervøs og spent og engstelig. Jeg vet ikke, min fortid kan være min framtid. Eller kanskje ikke.
Mer om Gered Mankowitz på www.mankowitz.com
Gered Mankowitz
Christine Tolpinrud
Mankowitz Jimi Hendrix-bilde preger bybildet i Kristiansund
Christine Tolpinrud
Mankowitz signerer Jimi Hendrix-t-skjorten til Leif Preus
GERED MANKOWITZ ©: BOWSTIR Ltd. 2011/Mankowitz.com
GERED MANKOWITZ ©: BOWSTIR Ltd. 2011/Mankowitz.com
Agnetha Fältskog
GERED MANKOWITZ ©: BOWSTIR Ltd. 2011/Mankowitz.com
Elton John
GERED MANKOWITZ ©: BOWSTIR Ltd. 2011/Mankowitz.com
Kate Bush
GERED MANKOWITZ ©: BOWSTIR Ltd. 2011/Mankowitz.com
Rolling Stones
