Arven etter Nansen

Fridtjof Nansen var polfarer, den første høykommissæren for flyktninger og fredsprisvinner. Det ikke så mange vet, er at han også var en habil fotograf. I utstillingen Transit, som åpner på Nobels Fredssenter i dag, kan du foruten Espen Rasmussens syv år lange fotoprosjekt fra flyktningeleire verden over, også se et utvalg av Nansens egne bilder.

- Fotografiet spilte en viktig rolle i Nansens ekspedisjoner. Han hadde med kamera på ski over Grønland og fotograferte inuittene. Til Nordpolen tok han med flere kameraer, forteller utstillingssjef Liv Astrid Sverdrup til foto.no.

På 20-tallet begynte Nansen med humanitært arbeid, og jobbet mye med flyktninger. Kameraet ble brukt til å dokumentere tilstandene og arbeidet de gjorde.

- Mange av bildene ble trykket opp og solgt til inntekt for Redd barna. Det er jo ikke så uvanlig i dag, men den gang var det det, sier Sverdrup.

Inkludert i utstillingen er også et fotografi av Nansen selv mens han fotograferer. Bildet er tatt av hans nære medarbeider Vidkun Quisling. I dag er nok Quisling mest kjent for andre, langt mindre hederlige gjerninger, men på 20-tallet jobbet de to faktisk sammen i en periode med å organisere nødhjelp til russere som var rammet av hungersnød.

Flyktningeliv i dag
I denne delen av utstillingen får vi et innblikk i hvordan situasjonen var for flyktninger for nærmere hundre år siden. I den andre delen får vi et innblikk i hvordan det er i dag, gjennom Espen Rasmussens bilder fra flyktningeleire verden over.

- Det er artig å se de to sammen. For det Espen viser er på en måte arven etter Nansen. Det viser på en god måte hva som er situasjonen i dag, sier Sverdrup.

De siste syv årene har Rasmussen reist til flyktningeleire rundt i verden og fotografert, intervjuet og filmet.

- Det begynte med en enkeltreportasje over to uker i 2004 i ørkenen i Chad, på grensa til Sudan og Darfur, forteller Rasmussen til foto.no.

Han fotograferte flyktningene som strømmet inn fra nabolandene og han besøkte leirene de hadde satt opp langs grensa, på oppdrag for VG. Litt senere reiste han til Serbia.

- Da begynte jeg å se at det var et prosjekt der, sier Rasmussen og legger til at han alltid har hatt en interesse for flyktningeproblematikken.

Utenfor medienes søkelys
De neste årene tok han med jevne mellomrom fri fra jobben som bildesjef i VG og reiste på egen hånd til flyktningeleire i blant annet Kongo, Bangladesh, Colombia og Georgia. Rasmussen har bevisst valgt å reise til steder som har vært utenfor medienes søkelys.

- Dette er historier jeg mener burde fortelles. Dette er ting som foregår hele tiden, men er ikke noe media kaster seg over, sier han og forteller at han har forsøkt å finne områder der folk lever på forskjellig vis, men der bildene allikevel viser at det er likheter mellom dem.

I områder der de ikke snakker engelsk, har han brukt en fikser, en lokal kjentmann. Han har også enkelte steder alliert seg med hjelpeorganisasjoner som Leger uten grenser og UNHCR. De fleste stedene har han blitt tatt svært godt i mot av flyktningene.

- Folk er veldig opptatt av å fortelle historiene sine. De har vært utrolig sjenerøse, sier Rasmussen og forteller at han har brukt halve tiden på å ta bilder og halve tiden på å intervjue.

Bringer det nærmere
Etter å ha vandret gjennom bilder av flyktningeleire i fjerne land, møter man en litt annen opplevelse innerst i utstillingslokalet. Der er det oppført en passkontroll, som de besøkende kan gå gjennom for å entre Norge. Innenfor passkontrollen venter rommet til en asylsøker.

Rasmussen har de siste årene fulgt en iransk asylsøker som ble nektet opphold i Norge. Mannen valgte å gå under jorda, og lever i dag som papirløs, sammen med over 10 000 andre personer her i landet. Fotografen har fulgt mannen i hans dagligliv, og har fått tilgang til hans dagboknotater. At vi ikke bare får se flyktninger i fjerne land, men også får et innblikk i en problematikk her hjemme, mener han kan være en fordel.

- Det bringer det hele litt nærmere, mener Rasmussen.

- Vondt at jeg bare kan reise hjem
Den største utfordringen han har hatt i de årene han har drevet med prosjektet knytter seg til hans egen situasjon som vestlig person.

- Det er tungt å være vestlig og komme til sånne områder. Selv om jeg føler at jeg rettferdiggjør prosjektet, så er det vondt at jeg bare kan reise hjem igjen. Det er også tungt å se mennesker ha det vondt.

- Men de aller fleste overlever, og finner måter å klare seg på, sier han.

Slik var det imidlertid ikke på Nansens tid. Flere av Nansens bilder viser mennesker som har dødd av sult. Da Nansen presenterte disse bildene for det europeiske publikummet, førte det til at folk kastet penger og smykker etter han for å hjelpe. I dag er nok situasjonen en litt annen, mener Rasmussen, og det er ikke like lett å vekke slike reaksjoner.

- Folk er nok litt metta, og det er en helt annen strøm med bilder i dag.

Rasmussen forteller at han startet med prosjektet mest fordi han hadde lyst, og ikke fordi han hadde store planer om hvordan det skulle ende opp. Men i 2007 ble han tildelt stipend fra Fritt Ord, og for to år siden kom han i kontakt med Nobels Fredssenter. Da ble det klart at prosjektet ville bli en utstilling og en bok. I dag er han godt fornøyd med resultatet av det som er hans første utstilling og hans første bok. Men om det er helt ferdig, det tviler han på.

- Jeg ser på dette som en viktig milepæl, men jeg kommer helt sikkert til å fortsette. Jeg skal lansere en nettside for prosjektet og kommer til å oppdatere den hvis jeg reiser mer.

Nettsiden transit-project.com skal etter planen lanseres i dag. Utstillingen Transit åpner på Nobels Fredssenter i Oslo 13. mai og varer frem til 22. januar 2012.