Pensum i medmenneskelighet

I disse dager vises fotoutstillingen ”Transit” på Nobels Fredssenter i Oslo. Her kan du oppleve to norske tilnærminger til et internasjonalt tema; nemlig Fridtjof Nansen og Espen Rasmussens fotografier av flyktninger.

Nansen engasjerte seg sterkt for blant andre russiske og tyske flyktninger og krigsfanger. Han holdt foredrag illustrert med dramatiske fotografier for å skaffe penger til videre hjelpearbeid. Nansen fikk Nobels fredspris for sitt arbeid i 1922.

Fast forward over 80 år senere til 2005. Da begynte en annen nordmann på den samme dokumenterende reisen. VG-fotografen, Espen Rasmussens fotografier fra de siste seks årene forteller historiene til flyktninger i ni land. Prosjektet ”Transit” finnes også i bokformat.

Bokens første side er preget av et sitat: ”April 2, 2009. Why do I write that I am depressed and that I am sad when I think about my future all the time? Please, please, let me be happy just once! Why, why, do I have to cry? My heart hurts, I do not know what to do. But I have to be strong. Rahman is strong.”

Vi blir kjent med Rahman både gjennom tekst og bilder. Hvert oppslag består av et dagbokssitat og et fotografi som presenterer oss for hverdagen ved et mottakssenter i Norge, hvor Rahman venter på svar på sin søknad om oppholdstillatelse.

Fotografiene som illustrerer sitatene er vakre. De viser små gleder, et måltid, en tur i snøvær, latter og usikkerhet. Rasmussen har fulgt Rahman og hans situasjon fra utsiden. Han deltar ikke i situasjonene, men dokumenterer øyeblikkene i en fotojournalistisk tradisjon.

Fotografiene er svært ærlige. Man skulle kanskje tro at tilværelsen på et mottakssenter er preget av bunnløs tristhet og frustrasjon – i hvert fall dersom vi forholder oss til den generelle fremstillingen i media. Men Rasmussen evner å fremstille dualiteten i denne situasjonen. Tiden man venter på at andre mennesker skal avgjøre ens fremtid, må selvfølgelig være uutholdelig og frustrerende, men ventetid betyr også spenning og håp.

Boken ”Transits” andre del åpnes med en tekst skrevet av europadirektør for Human Rights Watch, Jan Egeland. Her drøfter han den store og evige problemstillingen: ”Is the world in general getting better or worse? It is the big question asked by each generation: are we making progress on our watch?”

Espen Rasmussen skriver kort om bakgrunnen for ”Transit” – i sort skrift på orange bakgrunn. Direkte, konfronterende og informerende om situasjonen i Kongo, Bangladesh, Colombia og Georgia. ”This book is about people on the run.” Så enkelt – og så komplisert.

Rasmussen formidler situasjoner, enkeltindivider, landskap, håp og fortvilelse. Han viser ikke den ensidige fremstillingen vi er vant til å forholde oss til på nyhetene hver kveld. Andy Warhol kommenterte det faktum at masseproduksjon av grusomheter fører til en slags immunitet da han gjentok fotografier av bl.a. bilulykker i sine arbeider. Det er trist, men sant at vi mennesker faktisk kan venne oss til det meste. Har vi sett en situasjon mange nok ganger, kan vi faktisk utvikle en immunitet som gjør at vi ikke lenger berøres i like stor grad. Men Rasmussen behersker det å formidle en relativt kjent historie slik at man som betrakter føler en forbindelse til situasjonen som utspiller seg i fotografiene – samme hvor forskjellig vår situasjon er sammenliknet med Ana Melinda som bor sammen med sine 11 barn i slummen utenfor Quibdo i Colombia.

Etter å ha introdusert oss for de ulike menneskeskjebnene, får vi en kort innføring i flyktningeproblematikken og konfliktene i de forskjellige stedene Rasmussen har besøkt gjennom statistikker og generell informasjon.

Boken avsluttes med en tekst skrevet av den norske forfatteren Frode Grytten; ”Across the river and straight home”, før bokens siste sider presenterer fotografier av mennesketomme senger fra mottakssenter for flyktninger, og fraflyttede og ødelagte hjem i krigsherjede områder.

Rasmussens bok ”Transit” er et bevis på viktigheten av det fotografiske mediets dokumenterende verdi. Hvor fantastiske og grusomme historier et fotografi kan fortelle. ”Transit” presenterer navngitte personers historier, men boken formidler også informasjon om konflikter, statistikker og generell informasjon om tilstanden i konfliktfylte land.

”Transit” er en vakker, direkte, konfronterende, informerende bok. Og ikke minst en viktig videreføring av Nansens nybrotsarbeid på 1920-tallet. Boken burde bli pensum i skoleundervisning fra og med barneskolen!


"Transit" stilles for tiden ut på Nobels Fredssenter i Oslo. Les mer om utstillingen her