I sommer blar vi i foto.no-arkivet og drar frem gamle godbiter. Farzana Wahidy gjestet Norge og Nordic Light i 2012. Da intervjuet Christine Tolpinrud den unge afghanske fotografen som har trosset tradisjoner og trusler for å kunne dokumentere hverdagen slik den fortoner seg for kvinner i hennes hjemland.
______________________________
For ti år siden visste ikke Farzana Wahidy engang hva fotojournalistikk var. På fredag viste hun bilder og fortalte historien sin for full sal og til stående applaus på Nordic Light. Den unge afghanske kvinnen har trosset tradisjoner og trusler for å kunne dokumentere hverdagen slik den fortoner seg for kvinner i hennes hjemland.
- Egentlig ville jeg bli ingeniør, men da Taliban tok over og stengte skolene for kvinner bestemte jeg meg for at jeg heller ville gjøre noe for å hjelpe kvinner i landet mitt, forteller hun.
I 2002, i en alder av 17, fant hun ved en tilfeldighet ut om fotojournalistikk-utdanningen som ble arrangert av organisasjonen Aina i Kabul. Hun søkte i all hast, og ble som en av få valgt ut blant 500 søkere til å delta. På denne tiden ante hun ikke hva fotojournalistikk var, men syntes det hørtes interessant ut. Ettersom fotografier var forbudt under Taliban, hadde hun heller ikke sett mye bilder. Helt ukjent var hun imidlertid ikke med mediet.
- Min far hadde 2-3 kameraer da jeg var barn. Et var et Polaroid-kamera og et annet var en Zenit. Han tok mye bilder, og vi syns det var veldig gøy, men vi fotograferte bare hjemme. Jeg ante ikke at det kunne være en jobb, og det var ikke mulig å ta med kameraet ut i gatene og fotografere, forteller Wahidy til foto.no.
Bildene ble fremkalt i butikker i skjul for Taliban. De ble satt pent inn i album og bladd i ofte. Wahidy forteller at bildene betydde mye for henne. Men hvor de er nå, det vet hun ikke.
- En dag måtte vi flykte fra hjemmet vårt. Så brøt noen seg inn og robbet oss. De stjal albumene. Jeg vet ikke hva de skulle med bildene, men jeg skulle gjerne hatt dem tilbake.
Blanke ark
Andre bilder og fotografer var hun imidlertid helt ukjent med. Hun startet derfor utdanningen med blanke ark, men det tok ikke lang tid før hun visste at hun var havnet på rett hylle.
- Vi begynte utdanningen med å se på bilder og jeg forelsket meg i fotografi. Jeg fant i det en måte å uttrykke meg selv på, forteller hun, men legger til at hun fort oppdaget at fotografi ikke var et spesielt velkomment yrke i Afghanistan.
- Første gang vi gikk ut med kameraene våre for å fotografere gikk vi til basaren i Kabul, jeg og to klassekamerater. Der ble vi angrepet og folk kastet steiner og pinner etter oss. Sakte, sakte har det blitt bedre. Men de liker fortsatt ikke at afghanske kvinner gjør en slik jobb. De ser fortsatt på det som et utradisjonelt valg for kvinner.
Totalt fem kvinner gikk i samme klasse som Wahidy, men i dag er det bare en til av dem som jobber som fotograf, for en lokal publikasjon. Wahidy forteller at selv om det er mange kvinner som ønsker å bli fotojournalist i Afghanistan, møter de mange problemer som gjør en slik jobb vanskelig. Mange menn krever at de slutter å jobbe når de gifter seg, og i tillegg har de mindre frihet til å bevege seg rundt. Wahidy kjenner også til at kvinner som jobbet innen media i hjemlandet har blitt drept.
- Jeg møter flere kvinner som har lyst til å bli fotograf, men når du må dra ut før det blir lyst og jobbe langt inn i natta, så blir det vanskelig. Kvinner kan ikke gå ut på egen hånd når det er mørkt. Jeg har alltid med meg minst en mannlig sjåfør som beskyttelse, forteller hun.
I begynnelsen av karrieren hadde hun ofte med seg faren på jobb når hun reiste ut til andre provinser for å fotografere. I dag er det broren hun ber om hjelp når hun reiser ut på større prosjekter. Wahidy har hatt full støtte fra faren og brødrene gjennom hele livet. Da Taliban nektet skolegang for kvinner ble hun og søstrene sendt til ulovlige undergrunnsskoler. Faren, som ved flere anledninger ble tatt til fange av Taliban og banket kraftig opp, mente at utdanning var det aller viktigste barna kunne få.
Vil hjelpe landet sitt
Etter fotoutdanningen begynte hun å jobbe for byråene Agence France-Presse og AP og leverte bilder til flere internasjonale publikasjoner. Et stipend brakte henne deretter til Canada, der hun studerte videre i to år. Senere ble hun valgt ut til å delta i All Roads-prosjektet i USA, sponset av National Geographic. Etter noen år i utlendighet, flyttet hun i fjor tilbake til Afghanistan.
- Folk sa til meg, du må være gal, du kan bli drept! Men det spiller ingen rolle. Jeg kan ikke sitte ved siden av å se på. Afghanske kvinner må hjelpe seg selv, vi kan ikke vente på at noen andre skal hjelpe oss. Jeg vet at det er farlig og at det kan ta livet mitt en dag. Jeg sover dårlig og sjekker hele tiden at døren er låst. Men jeg må gjøre det jeg kan for landet mitt, forteller hun.
- Jeg kunne sikkert ha fotografert andre steder, men akkurat nå er tiden for å være i Afghanistan.
Wahidys bilder viser flere aspekter ved kvinners liv i Afghanistan. Et av hennes prosjekter handler om burkaen, som med tiden har blitt et symbol på afghanske kvinner. Hun måtte selv gå med burka i tre år under Taliban, etter å ha blitt kraftig banket opp på gaten som trettenåring, fordi hun ikke gikk med det heldekkende plagget. For å vise hvordan det faktisk føles å gå med burka, klippet hun ut nettingen som dekker øynene og festet det foran objektivet. Hun har fotografert kvinner som har tent på seg selv og kvinner som har bitt uskyldig dømt til lange fengselsdommer. Men hun fotograferer også hverdagslige hendelser vi sjelden ser, som bryllup, husarbeid og besøk hos skjønnhetssalonger.
- Da jeg begynte med foto la jeg merke til at mye fotografi som kom ut av Afghanistan og er tatt av utenlandske fotografer, mangler noe. Jeg kjenner folket, språket og kulturen og forsøker å vise det sånn jeg ser det. Jeg ønsker å vise livet disse kvinnene lever og forsøker å skape for seg selv.
Fotografi som terapi
En tøff oppvekst preget av borgerkrig, Taliban og tapet av moren i ung alder har satt sine spor. I dag er ikke fotografi bare en jobb, men også en form for terapi.
- Det er en måte for meg å uttrykke følelsene mine på, og det hjelper meg til å få ut smerten fra alt jeg har opplevd. Når jeg tar gode bilder får jeg en god følelse. Derfor fotograferer jeg når jeg er sint, når jeg er trist og når jeg er glad, sier hun.
Håpet er at bildene kan bidra til forandring i hjemlandet.
- Jeg håper at om bildene mine ikke skaper store forandringer, så kanskje det bringer små forandringer, sier hun og har allerede opplevd at bildene hennes har gjort en forskjell.
- Da jeg jobbet for AP tok jeg bilde av en liten jente som skulle byttes mot 9 sauer. Faren hadde ikke penger til å betale og hadde derfor lovet bort datteren sin. Men hun ville ikke gifte seg, hun ville gå på skole og var veldig lei seg. Etter at bildet ble publisert, ble jeg kontaktet av folk utenfra som sendte penger. Jenta slapp å gifte seg.
- Det at jeg har gjort litt for en person, gjør at jeg ønsker å gjøre mer og hjelpe flere kvinner. Hvis jeg kan hjelpe en, kan jeg hjelpe flere.
Se også www.farzanawahidy.com
______________________________
For ti år siden visste ikke Farzana Wahidy engang hva fotojournalistikk var. På fredag viste hun bilder og fortalte historien sin for full sal og til stående applaus på Nordic Light. Den unge afghanske kvinnen har trosset tradisjoner og trusler for å kunne dokumentere hverdagen slik den fortoner seg for kvinner i hennes hjemland.
- Egentlig ville jeg bli ingeniør, men da Taliban tok over og stengte skolene for kvinner bestemte jeg meg for at jeg heller ville gjøre noe for å hjelpe kvinner i landet mitt, forteller hun.
I 2002, i en alder av 17, fant hun ved en tilfeldighet ut om fotojournalistikk-utdanningen som ble arrangert av organisasjonen Aina i Kabul. Hun søkte i all hast, og ble som en av få valgt ut blant 500 søkere til å delta. På denne tiden ante hun ikke hva fotojournalistikk var, men syntes det hørtes interessant ut. Ettersom fotografier var forbudt under Taliban, hadde hun heller ikke sett mye bilder. Helt ukjent var hun imidlertid ikke med mediet.
- Min far hadde 2-3 kameraer da jeg var barn. Et var et Polaroid-kamera og et annet var en Zenit. Han tok mye bilder, og vi syns det var veldig gøy, men vi fotograferte bare hjemme. Jeg ante ikke at det kunne være en jobb, og det var ikke mulig å ta med kameraet ut i gatene og fotografere, forteller Wahidy til foto.no.
Bildene ble fremkalt i butikker i skjul for Taliban. De ble satt pent inn i album og bladd i ofte. Wahidy forteller at bildene betydde mye for henne. Men hvor de er nå, det vet hun ikke.
- En dag måtte vi flykte fra hjemmet vårt. Så brøt noen seg inn og robbet oss. De stjal albumene. Jeg vet ikke hva de skulle med bildene, men jeg skulle gjerne hatt dem tilbake.
Blanke ark
Andre bilder og fotografer var hun imidlertid helt ukjent med. Hun startet derfor utdanningen med blanke ark, men det tok ikke lang tid før hun visste at hun var havnet på rett hylle.
- Vi begynte utdanningen med å se på bilder og jeg forelsket meg i fotografi. Jeg fant i det en måte å uttrykke meg selv på, forteller hun, men legger til at hun fort oppdaget at fotografi ikke var et spesielt velkomment yrke i Afghanistan.
- Første gang vi gikk ut med kameraene våre for å fotografere gikk vi til basaren i Kabul, jeg og to klassekamerater. Der ble vi angrepet og folk kastet steiner og pinner etter oss. Sakte, sakte har det blitt bedre. Men de liker fortsatt ikke at afghanske kvinner gjør en slik jobb. De ser fortsatt på det som et utradisjonelt valg for kvinner.
Totalt fem kvinner gikk i samme klasse som Wahidy, men i dag er det bare en til av dem som jobber som fotograf, for en lokal publikasjon. Wahidy forteller at selv om det er mange kvinner som ønsker å bli fotojournalist i Afghanistan, møter de mange problemer som gjør en slik jobb vanskelig. Mange menn krever at de slutter å jobbe når de gifter seg, og i tillegg har de mindre frihet til å bevege seg rundt. Wahidy kjenner også til at kvinner som jobbet innen media i hjemlandet har blitt drept.
- Jeg møter flere kvinner som har lyst til å bli fotograf, men når du må dra ut før det blir lyst og jobbe langt inn i natta, så blir det vanskelig. Kvinner kan ikke gå ut på egen hånd når det er mørkt. Jeg har alltid med meg minst en mannlig sjåfør som beskyttelse, forteller hun.
I begynnelsen av karrieren hadde hun ofte med seg faren på jobb når hun reiste ut til andre provinser for å fotografere. I dag er det broren hun ber om hjelp når hun reiser ut på større prosjekter. Wahidy har hatt full støtte fra faren og brødrene gjennom hele livet. Da Taliban nektet skolegang for kvinner ble hun og søstrene sendt til ulovlige undergrunnsskoler. Faren, som ved flere anledninger ble tatt til fange av Taliban og banket kraftig opp, mente at utdanning var det aller viktigste barna kunne få.
Vil hjelpe landet sitt
Etter fotoutdanningen begynte hun å jobbe for byråene Agence France-Presse og AP og leverte bilder til flere internasjonale publikasjoner. Et stipend brakte henne deretter til Canada, der hun studerte videre i to år. Senere ble hun valgt ut til å delta i All Roads-prosjektet i USA, sponset av National Geographic. Etter noen år i utlendighet, flyttet hun i fjor tilbake til Afghanistan.
- Folk sa til meg, du må være gal, du kan bli drept! Men det spiller ingen rolle. Jeg kan ikke sitte ved siden av å se på. Afghanske kvinner må hjelpe seg selv, vi kan ikke vente på at noen andre skal hjelpe oss. Jeg vet at det er farlig og at det kan ta livet mitt en dag. Jeg sover dårlig og sjekker hele tiden at døren er låst. Men jeg må gjøre det jeg kan for landet mitt, forteller hun.
- Jeg kunne sikkert ha fotografert andre steder, men akkurat nå er tiden for å være i Afghanistan.
Wahidys bilder viser flere aspekter ved kvinners liv i Afghanistan. Et av hennes prosjekter handler om burkaen, som med tiden har blitt et symbol på afghanske kvinner. Hun måtte selv gå med burka i tre år under Taliban, etter å ha blitt kraftig banket opp på gaten som trettenåring, fordi hun ikke gikk med det heldekkende plagget. For å vise hvordan det faktisk føles å gå med burka, klippet hun ut nettingen som dekker øynene og festet det foran objektivet. Hun har fotografert kvinner som har tent på seg selv og kvinner som har bitt uskyldig dømt til lange fengselsdommer. Men hun fotograferer også hverdagslige hendelser vi sjelden ser, som bryllup, husarbeid og besøk hos skjønnhetssalonger.
- Da jeg begynte med foto la jeg merke til at mye fotografi som kom ut av Afghanistan og er tatt av utenlandske fotografer, mangler noe. Jeg kjenner folket, språket og kulturen og forsøker å vise det sånn jeg ser det. Jeg ønsker å vise livet disse kvinnene lever og forsøker å skape for seg selv.
Fotografi som terapi
En tøff oppvekst preget av borgerkrig, Taliban og tapet av moren i ung alder har satt sine spor. I dag er ikke fotografi bare en jobb, men også en form for terapi.
- Det er en måte for meg å uttrykke følelsene mine på, og det hjelper meg til å få ut smerten fra alt jeg har opplevd. Når jeg tar gode bilder får jeg en god følelse. Derfor fotograferer jeg når jeg er sint, når jeg er trist og når jeg er glad, sier hun.
Håpet er at bildene kan bidra til forandring i hjemlandet.
- Jeg håper at om bildene mine ikke skaper store forandringer, så kanskje det bringer små forandringer, sier hun og har allerede opplevd at bildene hennes har gjort en forskjell.
- Da jeg jobbet for AP tok jeg bilde av en liten jente som skulle byttes mot 9 sauer. Faren hadde ikke penger til å betale og hadde derfor lovet bort datteren sin. Men hun ville ikke gifte seg, hun ville gå på skole og var veldig lei seg. Etter at bildet ble publisert, ble jeg kontaktet av folk utenfra som sendte penger. Jenta slapp å gifte seg.
- Det at jeg har gjort litt for en person, gjør at jeg ønsker å gjøre mer og hjelpe flere kvinner. Hvis jeg kan hjelpe en, kan jeg hjelpe flere.
Se også www.farzanawahidy.com
Farzana Wahidy
Farzana Wahidy
Farzana Wahidy
Farzana Wahidy
Farzana Wahidy
Farzana Wahidy
Farzana Wahidy
Christine Tolpinrud
Farzana Wahidy i baren på Grand
Flott at Foto.no skriver om slike fotografer/mennesker.