Anna Clarén: Holding

Jeg synes det passer å avrunde året med et prosjekt som handler om det næreste og kjæreste mange av oss kan ha i livet; menneskene våre, eller flokken vår som sosialmedisiner og forfatter Per Fugelli sier, og flokkens biotop – miljøet som er vår hverdag, rammen om livet.

I den dokumentariske monografien ”Holding” er det nettopp hennes menneskeflokk og dens tilholdssted som er motivene for svenske Anna Clarén. Mange før meg har oppdaget denne fantastisk og særegne, følsomme dokumentaren. I 2006 fikk Clarén med denne utgivelsen prisen for beste fotobok i Sverige, i regi av Svenske fotografers forbund. For meg har det å få se og oppleve Claréns debutbok like fullt vært et av de fotobokske høydepunktene i 2013. Boken er som en melankolsk sommersalme, sunget på midtsommernatten der solen står på sitt høyeste og gjør dagen til årets lengste, langstrakte tjuefire timer som rommet drømmer og håp, lengsler og hemmeligheter.

Tittelen på Claréns bok henspeiler på nærhet og på intimitetens grensesnitt mellom medmennesker. Dermed handler det også om avstand, om fremmedheten mellom personer som står hverandre nært, om det å ville holde fast det vi har kjært, og om det å lengte etter det vi ikke kan holde fast, som vi skal miste. Bildene er tatt som en form for et sammenhengende nærtidsportrett gjennom en sommer i Claréns hjemmemiljø. Dagligdagse, allmennmennskelige scener fra et hverdagsliv trer frem som fortettede dialoger mellom den som ser og det og den som blir sett.

Samtidig refererer tittelen til et uttrykk innen psykiatrien som betegner barnets instinktive behov for å kjenne seg ivaretatt og beskyttet – å bli holdt om, både i fysisk og emosjonell betydning. Det barnet som ikke opplever dette å bli holdt og trygget av den voksne, vil hele sitt liv søke tilstanden, søke følelsen av å bli holdt om.

Jeg er ofte av den oppfatning av at forsøk på å gjøre akademiske teorier til overbygningen for det fotografiske prosjekt ikke blir særlig vellykkede, og spesielt gjelder dette dokumentaren som krysser over til det abstraherte kunstfeltets bildespråk. Bildet skal etter min mening få tale for seg selv i lengst mulig grad, og akademisk rammeverk som pålagte veivisere for å tolke det vi ser, kan fort bli begrensende og forflatende – noen ganger direkte villedende. Like ofte kan den teoretiske overbygningen bli et pretensiøst kamuflasjespill, der bildene i seg selv ikke holder mål, og der den manglende fotografiske kvaliteten forsøkes kamuflert med tåkeprat. Ikke noe gjør et fotografisk prosjekt mindre interessant, i mine øyne.

I denne sammenhengen derimot, er tittelens tolkningsrom og den medisinskfaglige parallellen med på å forsterke bildenes meningsspill og monografiens helhetlige, visuelle styrke. Den er også med på å underbygge fotografens tyngde og fokus i hennes kondenserte søken etter intensiteten i de øyeblikkene vi aldri vil kunne gi slipp på, de øyeblikkene som blir hos oss, som setter spor. Tittelen er også alt vi får av tekst som ledsager til bokens bilder – til disse rike bildene er det også mer enn nok. For bildene taler for seg selv, sårbart, sterkt, særegent.

I Anna Claréns bilder handler det både om å holde om og holde av. Og om å holde fast. Mange av bildene i denne stemningsfulle monografien preges av overeksponerte høylys, - den typen sommerlys som kan skape illusjoner, viske ut konturer som finnes i landskapet rundt oss, ta form av noe som ikke er, kle det hele rundt oss i ny drakt. Noen svært få av bildene ligger i et mystisk, dunkelt sommernattslys, og skaper kontraster og utvider registeret i det overeksponerte universet.

Det magiske med boken ”Holding” er at for hver gang jeg ser bildene, får jeg en ny favoritt. Hver gang jeg åpner boken og tror at jeg skal se noe kjent, ser jeg noe nytt og ukjent, som blir fast i meg. Hver gang jeg går inn i Claréns sommerverden, opplever jeg en ny sommerforelskelse. Intens, vakker, nydelig og unik.

Og i bakgrunnen for det hele, salmen ”Hold fast hva du har” av den norske salmedikteren Jonas Dahl, som for meg er barndomsminner med en evigvarende gyldighet: vi kommer fra et sted, vi hører til et sted, vi hører til en flokk, og i denne tilhørigheten skaper vi vårt levende liv. I dét bor en egen velsignelse.

Så, kjære fotovenn - hva kan vel passe bedre på årets siste dag, enn å se tilbake på tiden som gikk, og på de øyeblikkene hvor vi følte oss holdt om og holdt av, og løfte frem velsignelsen i den mellommenneskelige flokktilhørigheten, og si takk. Takk for alt hva vi har kjært. Og holde det fast. I lyse og mørke dager. Så lenge vi har hverandre og livet. Så er vi. Flokk. Fellesskap. Mening.

Med dette vil jeg på vegne av oss i redaksjonen på foto.no ønske alle våre medlemmer og lesere et riktig godt, inspirerende - og godt holdt om - nytt år!