Skrevet av Christine Tolpinrud- Det var ingen spesiell bakgrunn for prosjektet. Det har tatt form med tiden. Min livstil, hvor jeg bor, den jeg er tilfeldigheter har formet prosjektet til det det er i dag, forteller Marius Schultz, som har drevet som kunstfotograf i en årrekke.
Han begynte med First there was nothing midt på 2000-tallet. Det var da han gikk fra svart/hvitt til fargefilm, noe han syntes var inspirerende.
- En annen viktig hendelse var en dag da jeg satt og spiste middag, og to veldig spesielle jenter gikk forbi kjøkkenvinduet, forteller han.
- Det viste seg at de var på sommerbesøk. Jentene hadde en rolle i en kortfilm, og leide et hus rett ved. I hagen der tok jeg mine første bilder av Amelia og Isabella under et tre.
Trær og vann
De første bildene ble til flere og de to jentene har blitt en viktig del av prosjektet, sammen med bilder av trær og vann. Også interessen for trær ble vekket av en konkret hendelse.
- Det var romjul, og det var et magisk tre i bakhagen som var så flott med masse rimfrost på. Jeg løp hjem og hentet kamera. Men da jeg skulle ta bilde var det flatt for batteri. Men treet var så flott, at jeg bestemte meg for å dra å kjøpe batteri.
Etter flere forsøk fikk han på ettermiddagen endelig tak i de noe uvanlige batteriene.
- Problemet nå var jo at det var skumring, og det magiske lyset hadde forsvunnet. Trodde jeg. Jeg tok bildene og lyset viste seg å være mye bedre. The magic hour. Med en herlig blå fargeforløpning ble det et bilde jeg aldri har klart å gjenskape senere, forteller han og sikter til bildet som fikk tittelen Haiku.
- Etter hvert har jeg lært at treets kanskje viktigste kraft er at det leverer mat. Uten frukten/maten hadde ikke treet vært det samme symbolet.
Lys, årstider og vannet ved hytta er andre ting som inspirerer Schultz i arbeidet med prosjektet. Og lange trilleturer med to små barn gjorde i begynnelsen til at han så ting i naturen han ikke hadde sett tidligere.
Ber ofte om tilbakemeldinger
Schultz spør ofte andre om deres meninger om bildene og bruker studiokolleger og andre kunstnere aktivt, blant annet da han leide studio gjennom Forbundet Frie Fotografer i tre år.
- Der var det ikke så lett å få tilbakemeldinger, men der lærte jeg hva kunstfotografene var opptatt av. Og det var ikke det visuelle språket som jeg var så opptatt av, men baktanken med bildet. Konseptet. Ideen. Kort sagt; hvordan samtidskunstere jobber. Jeg lærte der at det å komme med et pent bilde, ikke ville duge i det hele tatt. Skal du få støtte til prosjektene dine må du kunne formulere deg. Et tre er ikke et tre, for å si det sånn.
- Og jeg innså helt klart at å kunne gi bilde et tittel ville gjøre bildet enda mer interessant, forteller han.
Schultz begynte å notere ned ord og uttrykk som han likte. Dette brukte han som hjelp til å sette titler på bildene. Tittelen på selve prosjektet har utviklet seg over tid. Det ble først stilt ut under tittelen "Det er her jeg er", før det skiftet navn til "Historien om universet, fortalt av trærne".
- Men en dag, for ikke lenge siden. Sikkert mens jeg lå i badekaret og filosoferte. Kom jeg på det. Jeg går jo hele tiden bakover i tid. Jeg prøver å finne svarene. Og da kom tittelen first there was nothing. Lenger bak kommer jeg ikke.
Håper på bok og utstilling
First there was nothing vant for kort tid siden portfolio-prisen i konkurransen Lens Culture Portrait Awards, fremfor flere tusen andre innsendte serier. Men prosjektet er ikke over.
- Jeg jobber med en bok som forhåpentligvis kan komme ut i løpet av et års tid. Jeg vil følge jentene fremover og gjøre prosjektet enda bredere og rikere. Gå i den samme naturen hver dag, og oppdage nye ting. Ta bilder av det. Jeg håper på mange utstillinger, det er det morsomste. Tilbakemeldinger fra publikum, og mine egne opplevelser når bildene møter mennesker.
- Så håper jeg på en idé som dropper ned i hodet på meg, som er like interessant og spennende som first there was nothing.
Se flere bilder på mariusschultz.com
Har du et spennende fotoprosjekt på gang? Da vil vi gjerne høre fra deg! Kontakt oss på desk(a)foto.no og merk e-posten "Mitt prosjekt".
Han begynte med First there was nothing midt på 2000-tallet. Det var da han gikk fra svart/hvitt til fargefilm, noe han syntes var inspirerende.
- En annen viktig hendelse var en dag da jeg satt og spiste middag, og to veldig spesielle jenter gikk forbi kjøkkenvinduet, forteller han.
- Det viste seg at de var på sommerbesøk. Jentene hadde en rolle i en kortfilm, og leide et hus rett ved. I hagen der tok jeg mine første bilder av Amelia og Isabella under et tre.
Trær og vann
De første bildene ble til flere og de to jentene har blitt en viktig del av prosjektet, sammen med bilder av trær og vann. Også interessen for trær ble vekket av en konkret hendelse.
- Det var romjul, og det var et magisk tre i bakhagen som var så flott med masse rimfrost på. Jeg løp hjem og hentet kamera. Men da jeg skulle ta bilde var det flatt for batteri. Men treet var så flott, at jeg bestemte meg for å dra å kjøpe batteri.
Etter flere forsøk fikk han på ettermiddagen endelig tak i de noe uvanlige batteriene.
- Problemet nå var jo at det var skumring, og det magiske lyset hadde forsvunnet. Trodde jeg. Jeg tok bildene og lyset viste seg å være mye bedre. The magic hour. Med en herlig blå fargeforløpning ble det et bilde jeg aldri har klart å gjenskape senere, forteller han og sikter til bildet som fikk tittelen Haiku.
- Etter hvert har jeg lært at treets kanskje viktigste kraft er at det leverer mat. Uten frukten/maten hadde ikke treet vært det samme symbolet.
Lys, årstider og vannet ved hytta er andre ting som inspirerer Schultz i arbeidet med prosjektet. Og lange trilleturer med to små barn gjorde i begynnelsen til at han så ting i naturen han ikke hadde sett tidligere.
Ber ofte om tilbakemeldinger
Schultz spør ofte andre om deres meninger om bildene og bruker studiokolleger og andre kunstnere aktivt, blant annet da han leide studio gjennom Forbundet Frie Fotografer i tre år.
- Der var det ikke så lett å få tilbakemeldinger, men der lærte jeg hva kunstfotografene var opptatt av. Og det var ikke det visuelle språket som jeg var så opptatt av, men baktanken med bildet. Konseptet. Ideen. Kort sagt; hvordan samtidskunstere jobber. Jeg lærte der at det å komme med et pent bilde, ikke ville duge i det hele tatt. Skal du få støtte til prosjektene dine må du kunne formulere deg. Et tre er ikke et tre, for å si det sånn.
- Og jeg innså helt klart at å kunne gi bilde et tittel ville gjøre bildet enda mer interessant, forteller han.
Schultz begynte å notere ned ord og uttrykk som han likte. Dette brukte han som hjelp til å sette titler på bildene. Tittelen på selve prosjektet har utviklet seg over tid. Det ble først stilt ut under tittelen "Det er her jeg er", før det skiftet navn til "Historien om universet, fortalt av trærne".
- Men en dag, for ikke lenge siden. Sikkert mens jeg lå i badekaret og filosoferte. Kom jeg på det. Jeg går jo hele tiden bakover i tid. Jeg prøver å finne svarene. Og da kom tittelen first there was nothing. Lenger bak kommer jeg ikke.
Håper på bok og utstilling
First there was nothing vant for kort tid siden portfolio-prisen i konkurransen Lens Culture Portrait Awards, fremfor flere tusen andre innsendte serier. Men prosjektet er ikke over.
- Jeg jobber med en bok som forhåpentligvis kan komme ut i løpet av et års tid. Jeg vil følge jentene fremover og gjøre prosjektet enda bredere og rikere. Gå i den samme naturen hver dag, og oppdage nye ting. Ta bilder av det. Jeg håper på mange utstillinger, det er det morsomste. Tilbakemeldinger fra publikum, og mine egne opplevelser når bildene møter mennesker.
- Så håper jeg på en idé som dropper ned i hodet på meg, som er like interessant og spennende som first there was nothing.
Se flere bilder på mariusschultz.com
Har du et spennende fotoprosjekt på gang? Da vil vi gjerne høre fra deg! Kontakt oss på desk(a)foto.no og merk e-posten "Mitt prosjekt".
Fristelsen
Marius Schultz
Lill ladies in the garden
Marius Schultz
Haiku
Marius Schultz
Vintersolhverv
Marius Schultz
